mandag 27. mai 2013

Daisyness

«And so with the sunshine and the great bursts of leaves growing on the trees, just as things grow in fast movies, I had that familiar conviction that life was beginning over again with the summer.»
F. Scott Fitzgerald, The Great Gatsby

Ja, da har den begynt å snike seg inn på meg igjen, denne Daisy-dizzynessen som jeg led av i fjor på omtrent samme tid. I år kan man jo si at den kommer som bestilt, med den nye filmen og greier. Har ikke sett den, og vet ikke helt hva jeg skal tenke på bakgrunn av de heller lunkne tilbakemeldingene som har nådd min lille hule fra diverse krinker og kroker av cyberspace. Jeg elsket jo både Romeo +  Julie og Moulin Rouge!, men litteraturens Jay Gatsby og Daisy Buchanan er virkelig mine store darlings, og jeg er redd for at ikke engang hr. Luhrmann can pull that off.

Ja visst, han kunne ikke valgt noen bedre enn Leo, men hun blonde dama fra Drive ... Really? Jeg vet at hun har virkelig noen store fans der ute, men for meg er hun bare litt ... slapp ... uskarp ... uinteressant. Mange vil kanskje si at dette er veldig Daisyiske kvaliteter, men jeg har alltid oppfattet queen D som slapp, men på en dramatisk måte, uinteressert, som jo er noe helt annet enn uinteressant, og nærmest så skarp at hun blir uskarp. Neida. Joda. Uansett har daisy-dizzynessen sneket seg innpå meg, jeg gjør ikke annet enn å slange meg på hvite hagesofaer med enorme puter i blomsterhavet på verandaen, drikker martinis og ser sommerkveldene gli unna i en rosa dis / rus.

I wish. Å nei du, denne streberen har brukt de siste dagene til å grave i jorda og pusse glass (a.k.a. plante blomster og vaske vinduer), og det er foreløpig ikke en eneste grandios sommerfest i sikte. Men om den kommer, så er jeg klar. For å danse bort sommernatta og alt det der. For å la sommeren komme og multiply, som Bon Iver så fint synger. Så bare vent, kjære lesere, innleggene blir sikkert både færre og enda mer Morten Harket-aktige enn dette.


«And I like large parties. They're so intimate. At small parties there isn't any privacy.»

mandag 20. mai 2013

Parts, sides, crosscurrents and nuances

«It is impossible to say a thing exactly the way it was, because what you say can never be exact, you always have to leave something out, there are too many parts, sides, crosscurrents, nuances; too many gestures, which could mean this or that, too many shapes which can never be fully described, too many flavors, in the air or on the tongue, half-colors, too many.»
Margaret Atwood, The Handmaid's Tale 

fredag 17. mai 2013

The truth

I solemnly swear 
to tell the truth
part of the truth
along with some
shit I made up 

Ok, kjære venner, veldig kort i dag, for det er jo den store nasjonaldagen i en uslåelig kombo med en forhåpentligvis vårlig langhelg pluss den store eurovision-finalen, så både dere og jeg er (eller burde være) godt nedi champagneglasset, dancing the night away. Men sitatet ovenfor er bare for godt til ikke å deles, eller hur? Og ain't that the truth? Og kanskje trenger det ikke å være så veldig mye mer komplisert enn som så, både hva gjelder skriving, selvinnsikt og livet i sin herlige, ubegripelige, uhåndterlige helhet. Jeg sier ikke mer. I mellomtiden kan dere kose dere med noen gamle blinkskudd fra 17. maier og eurovisions past. We are all one og hipp hipp ....










onsdag 15. mai 2013

Min Kamp

Ladet tittel, jeg ser den. Men akk så dekkende, både i forhold til skriving og yoga, livet generelt, men aller mest selvfølgelig i forhold til Knausgård og hans imponerende prosjekt, som jeg nå har begitt meg inn på igjen.

Jeg begynte å lese den for tre år siden, omtrent på denne tiden av året. Jeg kom bare gjennom bind 1, og selv om det var deler av det jeg synes var aldeles glitrende, så var det noe som gjorde at jeg stoppet der.  Men nå er jeg blitt for gammel til å bekymre meg alt for mye om å gjøre ting i riktig rekkefølge og gjennomføre ting i sin helhet, så jeg hopper likså godt over bind 2, 3, 4 og 5, og kaster meg rett inn i sjette og siste del: En bok som både imponerer og avskrekker allerede med sin rent fysiske størrelse. For den er stor. Diger. Og tung. Det er så vidt jeg klarer å holde den oppe, og ofte må jeg støtte den opp med en pute for ikke å bli helt utslitt i armene (dette sier jo kanskje et og annet om at Training Day-opplegget på et eller annet sted og nivå har feilet, men nok om det). Og bare ved sin fysiske tilstedeværelse i verden, altså det at den er et bokstavelig talt j... tungt objekt, så imponerer denne delen meg. Stort.

Jeg innrømmer først som sist at jeg ikke har tenkt å lese hele. Og mens vi er i den nådeløse ærlighetens hjørne, så må jeg også innrømme at jeg har gjort en lignende manøver med Prousts På sporet av den tapte tid. Her har jeg også lest første bind, pluss deler av siste. Og selv om jeg på ingen måte vil stå frem og si at dette var nok, så sitter jeg igjen med en følelse av at det uansett ikke ville vært nok å lese Prousts verk i sin smertefulle helhet, alle syv bindene, fra perm til perm. Akkurat som det ikke er nok å lese alle syv bindene syv ganger, og heller ikke sytti syv. Og saken forholder seg på samme måte med Thomas Mann, Virgina Woolf, W.G. Sebald. And the list goes on. Du kan lese én setning om og om igjen resten av livet ditt, og samtidig som du aldri kan være sikker på at du har forstått den riktig, så er det akkurat som om den likevel på en eller annen måte har forandret deg. For alltid.

Ok, der var den pompøse opptakten som gjør sitt beste for å matche innleggstittelen unnagjort. Og selv om jeg kanskje ikke vil plassere Knausgård helt i samme klasse som de tidligere nevnte forfattere, så er det noe i Min Kamp som gir meg en lignende lesererfaring. Men bare noen av delene. For jeg leser som sagt kun det som interesserer meg, som i dette tilfellet begynner rundt side 230 der Knausgård skriver om jeg-et hos Gombrowicz, og som akselererer i den midterste delen med tittelen Navnet og tallet. Men til gjengjeld er leseropplevelsen min under noen av disse fragmentene nærmest en mystisk erfaring. Det er som å se White Darkness av Nacho Duato, eller den siste scenen i John Crankos Onegin. Det er som å høre på Bach.

Og her må jeg skynde meg å komme med et lite etterspill, som et stakkarslig forsøk på å normalisere det siste utsagnet.  For det jeg er aller mest takknemlig for (og som min fascinasjon med Knausgårds prosjekt muligens er sterkt farget av) er at Min Kamp har bragt meg tilbake til lesningen. Og jeg oppdager at jeg i lesningen møter på mye av de samme problemene som når jeg prøver å skrive eller gjøre yoga. Konsentrasjon. Dedikasjon. Vende blikket mot selvet og samtidig heve seg over det. Heavy shit, med andre ord. Og en kamp som man egentlig er nødt til å tape, i denne fragmenterte verden som bombarderer oss med inntrykk og uttrykk, i dette tillærte språket som gjør oss så blinde at vi uten skam kan kaste rundt oss med klisjeer av typen «bombardere med inntrykk». Og likevel finnes det små øyeblikk der man synker ned i teksten, der selvet opphører og samtidig blir ekstremt tydelig, der Karl Oves sta boring i jegets kjerne berører oss dypt der inne, nettopp på grunn av (den ironiske?) avstanden han tillater oss å beholde til hele prosjektet (og dermed kanskje livet).             

søndag 12. mai 2013

Monsters, Inc.

I går var jeg på et lørdagsforedrag på litteraturhuset med den meget fengende tittelen Sjøuhyrenes storhetstid. Jeg var riktignok litt skuffet, ettersom jeg gikk dit med en slags forventning om at dette var et av de tilfellene der hovedpersonen går på denne typen foredrag, og før hun vet ordet av det suges hun inn i et eller annet bilde, står der i et fett Game of Thrones-inspirert antrekk og ender opp med å måtte slåss med ekte sjøuhyrer (ref. Narnia-serien og en rekke andre bøker av denne typen undertegnede forleste seg på i sin ungdom). Men sett bortsett fra det var det en glimrende måte å tilbringe en lørdags ettermiddag på, ikke minst på grunn av et lenge etterlengtet gjensyn med kraken («a sea creature of monstrous proportions, controlled by Davy Jones») fra Pirates of the Caribbean-filmene og den legendariske scenen der captain Jack Sparrow - etter først å nærmest ha blitt druknet av slim fra den allerede nevnte kraken - tar opp sitt sverd, setter på seg kapteinshatten, og sier «Hello beastie», mens han fryktløst løper inn i det enorme sjøuhyrets gap.

Men ikke nok med det. Dette foredraget - ved siden av å gi meg et uvurderlig innblikk i skjebnene til spruteren, den menneskevennlige skaten og det tyske sjøsvinet - fikk meg til å tenke på mine egne monstre, og for å si det sånn: Det er ikke akkurat få av dem. Og på samme måte som sjøuhyrene hadde en pedagogisk betydning for menneskene som trodde på dem og fryktet dem, så velger jeg å tro at de små og store uhyrene i min monsterbedrift kan brukes til noe fornuftig.

Denne bloggen er jo et sånt monster. Jeg føler at jeg forsømmer den litt, og hver gang jeg begynner å skrive etter noe jeg oppfatter som et for langt fravær, så er det som om jeg på en eller annen måte må forholde meg til dette, noe som gjør at energien min går til å finne på unnskyldninger i stedet for bare å skrive. Det samme er tilfelle med yogapraksisen min. Det er i alle fall fem, om ikke ti verdifulle minutter som går til en slags rettferdiggjøring av forsømmelsene og latskapen min, i stedet for å bare get on with it. Så er det denne skepsisen. Både i forhold til skriving og yoga melder jo dette unngåelige spørsmål seg med jevne mellomrom: Hva i alle dager er vitsen? Og jeg tror at svaret må være at det får man dessverre aldri vite. Og det er nettopp det som er poenget. Akkurat som med tro: hvis du hadde visst det helt sikkert, så ville det ikke vært noen vits å tro. Men samtidig: Du hadde ikke lett etter meg hvis ikke du allerede hadde funnet meg. Eller noe sånt.

Nei, kjære lesere, jeg kommer ikke med noen svar i dag heller. Men jeg tror jeg er et ørlite skritt nærmere å forsone meg med disse monsternes (eller heter det monstrenes? hva er egentlig flertallsformen av monstre?) eksistens, med alle disse hindringene og skepsisen som dessverre kommer til å være til stede både i skrivingen og yogapraksisen min. Nødvendigheten og umuligheten av å fortsette, som mitt litteraturvitenskapelige pretensiøse alter ego ville sagt det. Så mye og så ofte som jeg klarer. Så konsentrert og så dedikert som jeg kan være. Og jeg klarer nok aldri å bli kvitt dem: krakene, havmennene og sjøormene som ligger der og ulmer i min bevissthets avgrunnsdype hav. Men kanskje, bare kanskje, klarer jeg å gi dem navn. Oppdage hva de egentlig er. Forstå hvilke andre (forhåpentligvis litt mer normale vesener) de er sammensatt av. Og bare det ville jo være noe, ikke sant?