fredag 27. april 2012

Do you mean 'ravishing'?

Italian policeman: You wish to report a murder.
Frank Taylor: Attempted murder.
Italian policeman: That's not so serious.
Frank Taylor: Not when you downgrade it from murder. But when you upgrade it from room service, it's quite serious.

På søndag så jeg The Tourist, for andre gang, og jeg må si at jeg liker denne filmen mye bedre enn jeg vil innrømme i kretser med filmkjennere, hipstere og andre besservissere (med andre ord noe jeg ikke skal velge som et løst og ledig small talk / breakin the ice-tema på de mange ubertrendy festene jeg har tenkt å frekventere i sommer). Anyway, til dere, mine kjære lesere, som forhåpentligvis støtter meg uavhengig av hvilke hårreisende estetiske dommer jeg skulle våge å komme med på denne bloggen, kan jeg betro dette: Jeg synes The Tourist er en flott film, og jeg tror faktisk at jeg ville sett den en tredje gang.

Det er flere grunner til dette. Den første er Johnny Depp og Angelina, i den rekkefølgen. Jeg kan virkelig ikke få nok av det glimrende samspillet mellom Johnnys ville, levende, sprelske mimikk, og Angies stoiske, statueske (is that even a word?), gresk-romersk-antikke skjønnhet. Kontrasten mellom disse er gjort på mesterlig vis, og gjør at det noe billige poenget med janus-ansiktet forgreiner seg på en måte som i alle fall for meg blir interessant. (Det må også sies at jeg sikkert kunne brukt resten av livet til å studere ansiktet til Johnny Depp, han er kanskje den eneste mannen på min topp 5 liste der ordene «dødelig kjekk» doesn't even begin to cover it.)

Den andre grunnen er at jeg mener at Venezia muligens bare overgås av Paris og New York når det kommer til å være bra filmscenografi, og selv om de nok kunne ha kjørt litt mer på med masker, fjær og kappekledde menn i dårlig opplyste bakgater (men nesten enhver film kunne med fordel hatt mer av dette, spør dere meg), så er dette kanaleldorado et nydelig bakteppe for både romantiske candlelight-suppers og ville båtjakter. Den tredje, og kanskje viktigste grunnen til at The Tourist er tilfredstillende som mer enn bare billig søndagsunderholdning, er klærne til Jolie. Fra den første kaféscenen, til båtturen gjennom Venezias mørke, til ballet på en eller annen Palazzo er Angelina ulastelig antrukket, klærne og smykkene er ekstravagante nok til at de ikke blir overskygget av denne gresk gudinne / Sophia Loren-tingen hun har going, og det er virkelig godt gjort av stylisten. Hun gikk rett inn på pinterest-boarden Epic film fashion, dere kan se henne og andre unforgettable moments and even more unforgettable clothes her.        

tirsdag 24. april 2012

Siri & Birger


Min loveaffair med pinterest er langt fra burned out, min fascinasjon med Ryan Gosling er alt annet enn over, og allerede står en ny flamme og banker på døren. Den er liten, hvit, og heter (foreløpig, her er jeg veldig åpen for forslag) Birger, oppkalt etter Otto Jespersens supersjarmende uteliggerkarakter i Nårje (bare for å oppklare det med en gang, så er jeg ikke spesielt begeistret for denne nye humorsatsingen på TV2, men jeg liker Birger og den gale tømmerhoggerkarakteren som snakker med en imaginær kanin [men absolutt ikke på en Donnie Darko-aktig måte, for de som måtte tro det]) Anyway, jeg har altså fått meg en iPhone.

Og jeg digger den! Den er på mange måter en mini-iPad, så sånn sett byr den jo ikke på helt nye og ukjente erfaringer, med den har et dritbra kamera som jeg gleder meg til å ta i bruk (og kanskje etterhvert etterlate meg ytterligere en horcrux i cyberspace ved hjelp av instagram), og ... tadadada ... en personlig assistent ved navn Siri.

Og kall meg old-fashioned, men dette blows me away! Det er altså en liten person som bor inne i telefonen min, og alle mine wishes er dens commands ( altså ikke helt ulikt ånden i flasken). La meg komme med et lite eksempel: Jeg tar telefonen opp til øret, sier «call my husband», og tror du ikke Siri slår nummeret til Polly! Very Minority Report'ish, spør du meg. På samme måte kan jeg stille vekkerklokken, «send a text message to my mum», «cancel the four o'clock meeting with my publisher», og uttalige andre gjøremål man må holde styr på i løpet av en dag. Men ikke nok med det.

Siri svarer nemlig også villig vekk på spørsmål som «Who is Oscar Wilde», «How do I make apple pie» og til og med det litt mer innfløkte «What is life?». Hun ville imidlertid ikke svare på «Where is Steve Jobs?», si noe om sitt forhold til Microsoft, eller fortelle noe særlig om seg selv. Vi har også hatt vår første lille misforståelse. Etter at hun meget villig hadde fortalt meg været for neste uke, noe jeg parerte med å si «crap!» (det er meldt regn og snø de nærmeste ti dagene), sa hun med en rolig, men meget bestemt stemme: «crack? I'm not sure what you mean.». Så da vet vi hvor hun stiller seg i forhold til drugs og muligens også rock'n roll, for hun vil heller ikke samarbeide med Spotify.

Men for å oppsummere: to nye venner, Siri og Birger, på en og samme uke. Not bad at all.      

fredag 20. april 2012

Lightfoot & León

Ja, da har vi lagt årets Mesteraften bak oss, og jeg må si at jeg er meget fornøyd med Giljanes siste mesteraften, og veldig spent på hva Ingrid kommer til å følge opp med etter dette. I år ble det altså satset på en helaften med Lightfoot og León, the wonderboy- and girl i danseverdenen anno 2012, elever og arvtakere av den store Kylian. Og de skuffet absolutt ikke i denne triple bill'en, som bestod av Safe as Houses, Shoot the Moon og Same Difference.

Safe as Houses er musikkmessig (til min store glede) en aldri så liten Bach-bonanza, her kjører de på med suite i C-moll, konsert for 4 cembali i a-moll, Brandenburgkonsert nr. 3 og mange andre godsaker, og ikke overraskende mener jeg at dette stykket handler om livet, universet og alt det andre (men det kan selvfølgelig også bare skyldes Bach, denne musikken som bare går og går og går, like there's no tomorrow). Uansett, Maiko, spiderman-aktige Ole-Willy Falkhaugen og Philip Currell er svartkledde demiurger som begynner og avslutter hele showet, og de hvitkledde, hoppende og sprettende alvene som danser rundt i midten av stykket tolker jeg som menneskene, som, ja nettopp, hopper og spretter intetanende rundt, lykkelig uvitende om at de hvert øyeblikk kan bli tilintetgjort av en stor hvit vegg (dette er ikke en metafor, det er faktisk en stor hvit vegg som går rundt og rundt på scenen) og her åpner det seg jo et hav av assosiasjoner, de litt banale «møte veggen», «med ryggen mot veggen», men også veggen som en mur mellom de sorte og de hvite (det gode og det onde, kanskje i oss selv?), og veggen som en klokkeviser som nådeløst går og går og går, som livet, som Bach, som ... ja, you get my point.

Jeg kommer ikke til å si noe om Shoot the Moon, annet enn at det fortsatt kroner rett der oppe, selvfølgelig sammen med Duatos White Darkness, når det kommer til mine favorittstykker. Same Difference er derimot supersært. Det byr imidlertid på et meget hyggelig gjensyn med Richard Suttie som The one who isn't, en herlig Kristian Alm som El Soldado (Alm gjør forresten igjen en helt strålende figur i Shoot the Moon, og hans svev ut av vinduet er intet mindre enn et episk øyeblikk i balletthistorien), og kjekkasen Andreas Heise som Le Poete (jeg bare digger den fyren!). Jeg må si at denne koreografien gjør et meget respektabelt forsøk på å si noe universelt om skaperprosessen, fiksjon vs virkelighet og det å være kunstner, i tillegg til å ha meget kule sekvenser med trapperulling i høhælte sko. Dessverre er det litt for mye støy, både scenografisk og bokstavelig, til at det skal fange meg helt. Men alt i alt, meget bra helaften, og anbefales på det sterkeste.     

tirsdag 17. april 2012

Will it float?

Bare et par ord om Titanic. De aller fleste har vel fått det med seg at på søndag var det altså hundre år siden skipet som ikke kunne synke likevel sank, og jeg må si at jeg kjenner den gode, gamle Titanic-fascinasjonen komme over meg igjen. Vi har vel alle grått oss gjennom Cameron-filmen, mens vi dypt og inderlig ønsket at det var vi som kjente Leos armer rundt våre sjalbekledde skuldre, og de fleste av oss har vel også stått i baugen (for det er det den fremste delen på skipet heter, ikke sant? Nå setter vel the hubby kaffen i halsen med tanke på seilkurset han sponset i sommer, men jeg kan trøste ham med at jeg fortsatt er en racer på pålestikk) på diverse ferger og hurtigruter og gaulet «I'm the queen of the world» av våre lungers fulle kraft, men det er likevel ikke den gode gamle filmatiseringen som opptar meg nå. På lørdagskvelden sendte nemlig NRK en britisk film ved navn Titanic, som var såpass bra at jeg holdt meg våken til halv to om natten, og faktisk felte en tåre eller to. (Det er litt pinlig å innrømme dette, men jeg tror at den egentlige grunnen til at jeg holdt meg våken var at jeg innerst inne håpet på at det skulle gå bra denne gangen, og at Titanic ikke skulle gå ned)

Historien er jo den samme, og (surprise, surprise!) skipet går ned på slutten. Skipet går faktisk ned allerede etter en time, men da gjør filmen et snedig lite krumspring, og vi går tilbake til tiden før skipet forlot havn, og får sjansen til å bli bedre kjent med de viktigste karakterene, som så selvfølgelig drukner, eller i beste fall blir ødelagt for livet ettersom deres kjære drukner, i filmens siste time. Men jeg liker det, liker også at filmen poengterer den kanskje litt rustne og klisjéaktige sannheten om at det er de små tingene som kan redde liv, og om at de slemme egentlig er de snilleste når alt kommer til alt, og jeg liker virkelig godt den kjekke russiske gangsteren Peter the Painter, som selvfølgelig viser seg å være den edleste av dem alle. Så uten å røpe for mye (men jeg gjentar, skipet synker, so don't get your hopes up), anbefaler jeg denne versjonen, ikke i stedet, men som et tillegg til Camerons meget hederlige forsøk, som vel nå er ute i 3D, for de som liker denslags. Og for de mer kultiverte av dere anbefaler jeg denne leselisten fra Quite Continental, med linker til noen kule tekster og ikke minst fantastiske bilder fra superskipet. 

fredag 13. april 2012

Flere former for langsomhet

Fredag den trettende igjen? Jeg synes liksom det nettopp har vært fredag den trettende, var det ikke en i januar også? To fredager den trettende, skuddår, jeg begynner seriøst å frykte at Mayaene hadde helt rett og tror det er i aller høyeste grad nødvendig å intensivere Zombie-treningen ytterligere (det er jo den som skal hjelpe meg å overleve i den fryktinngytende verden som med meget stor sannsynlighet vil møte oss etter 21. desember 2012, for som the hubby pleier å si «let's face it, det er nok flight som vil være din eneste mulighet». Så i stedet for å slåss med zombiene, sjøuhyrene, dragene (!) som kommer til å herje planeten i begynnelsen av 2013 fokuserer jeg rett og slett på å klare å springe fra dem, klatre opp i trær og over murer, og til nøds kaste en eller annen stein fra trygg avstand).

But I digress. Jeg vil gjerne fortsette litt i det musikalske sporet og si et par ord om spillelisten Easter Delights, som har fulgt meg (og alle som har vært så heldige å befinne seg i samme rom som meg) fra palmehelgen og gjennom den stille uken. Her er jeg musikkanmelderen i Stavanger Aftenblad en stor takk skyldig, det var nemlig han som foreslo dette som tidenes påskemusikk, og jeg må si at jeg langt på vei er enig (selvfølgelig bortsett fra Mattheus-pasjonen av Bach, som kanskje er det beste stykke musikk som er skrevet ever). Årets påskeliste begynner selvfølgelig også med Bach, hans messe i H-moll, fremført av The Monteverdi Choir & The English Baroque Soloist. Så følger litt mer Bach med kantater og kantateutdrag, deretter Tomás Luis de Victoria med hans Missa Prodefunctis og Allegris Miserere, for så å avslutte med Mozarts Rekviem, messe i c-moll, Exsultate jubilate og Ave Verum Corpus. Glimrende saker, ikke bare i påsken!  

tirsdag 10. april 2012

I'm building a still to slow down the time

Men jeg føler ikke at tiden er moden for å skrive et innlegg om Karl Ove riktig ennå, og vil heller si noen ord om en annen tekst i Vinduet, nemlig Øyvind Buenes «Former for langsomhet». En utrolig fin tekst om å lytte til «den langsomme musikkens dunk», som Vinger beskriver det, om langsomhet og ensomhet, en slags meditasjon. Inspirert av den laget jeg en spilleliste med noen utvalgte musikkstykker (jeg er dessverre ikke en profesjonell nok lytter til å takle hele spillelisten Buene foreslår, men jeg tror kanskje han hadde syntes det var greit at leseren bruker den etter sine egne behov, interesser, og ikke minst evner).

Så jeg endte opp med følgende liste:
Junip: «Loops»
Johannes Brahms: Klaverkonzert no. 2 (tredje sats)
Steve Reich: Music for 18 Musicians (bare det første sporet)
Bon Iver: «Babys»
Bon Iver: «Woods»
Gyorgi Ligeti: Piano Concerto (andre sats)
D'Angelo: «Untitled (How does it feel)»
Franz Schubert: Sonate b-dur D.960 (andre sats, Andante Sostenuto, fremført av Mitsuko Uchida)

Og det er en fantastisk meditasjon på 58 minutter, som jeg lyttet til for første gang påskesøndag, som en verdig og veldig riktig avslutning på den stille uken. Bliss.    

fredag 6. april 2012

A spectacle of yourself

Ja, da har jeg endelig, innimellom alle de halvdårlige krimseriene og den utrettelige sjokoladegnafsingen, fått somlet meg til å begynne på Édouard Levés Selvportrett. En underlig bok. Her er en liten smakebit: «Jeg glemmer det jeg ikke liker. Jeg har kanskje, uten å vite det, snakket med en som har tatt livet av noen. Poteter gjør meg søvnig. Jeg kikker inn i blindgater. Jeg hører egentlig ikke etter når noen snakker til meg. Jeg snakker med tingene mine når de er lei seg. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver. Jeg bevarer roen under gjenforeninger. Jeg har ingenting imot nyttårsaften. Jeg tror det finnes et liv etter livet, men ikke en død etter døden. Jeg spør ikke om man elsker meg. Den beste dagen i livet mitt har kanskje allerede vært.»

Jeg merker jo at det er veldig lenge siden jeg har skrevet om bøker på denne bloggen, og denne er kanskje en litt avansert bok å begynne med. Men på mange måter føler jeg at monsieur Levés prosjekt «det å bli spesialist på seg selv» er noe beslektet med, ja, nettopp det å blogge. Édouard gjør dette gjennom å skildre de mest bagatellmessige inntrykk og oppfatninger han har. Og er det ikke nettopp det en blogg er, et slags selvportrett som, ubevisst eller bevisst tar utgangspunkt i det at det er de små, og ikke nødvendigvis de store tingene som gir oss vår identitet? Eller for å sitere forordet av Nicolas Bouyssi: «Gjennom den ekstreme oppmerksomheten rettet mot ham selv, mot det som vekker hans nysgjerrighet, og det som holder på den, klarer Édouard Levé litt etter litt, og på forbløffende vis, å lade ting bare han gjør med verdi»

Men dette vekker noen interessante spørsmål i forhold til noen andre jeg har tenkt litt på i det siste, nemlig Karl Ove Knausgård. Jeg synes i det minste han fortjener et eget innlegg, så her vil jeg nøye meg med et sitat som begynner en artikkel om Min Kamp i det siste nummeret av Vinduet: «The occupational hazard of making a spectacle of yourself, over the long haul, is that at some point you buy a ticket too.» - Thomas McGuane, Panama (1978)

tirsdag 3. april 2012

Dear Photograph

Det er ikke ofte en blogg får meg til å begynne å gråte. Jeg gråter derimot veldig ofte når jeg ser på TV, både nyheter og TV-serier (jeg gråt en hel lørdag etter å ha sett season finale i 3 sesong av Six Feet Under, that's good TV!), ikke sjeldent når jeg ser en film (sist for to uker siden når jeg så Beginners), og det hender også det faller en tåre eller to når jeg leser en bok. Men nettsider ... not so much. Helt til en jeg en dag hørte om denne bloggen og intetanende bestemte meg for å sjekke den ut i lunsjen.

Jeg vet det, dette er old news for alle dere som faktisk leser aviser, hører på p2 eller eventuelt ser på Oprah, men jeg må likevel få lov til å formidle inntrykket den gjorde på meg. Og det var ikke et lite inntrykk. Tårene rant i strie strømmer etter å ha sett det første bildet og lest den lille teksten under, og så ble det bare verre. Ideen (slik jeg har forstått den) er enkel og genial: Folk holder opp gamle fotografier foran stedet der bildet opprinnelig ble tatt og skriver en liten hilsen. Det er alt, og det er virkelig alt. Forgjengeligheten slår mot deg som en bølge, fortiden blir levende samtidig som det blir så brutalt tydelig at den er gone forever, døden puster deg i nakken samtidig som du fylles av en enorm takknemlighet for alle de menneskene du fortsatt er så heldig å ha i livet ditt. That's some blog ...

Jeg tror det også er noe med de hendene som holder oppe bildene. Et lite fragment av et menneske som holder et bruddstykke av et liv, denne hånden som også vil dø, men som her blir foreviget, fotografiets magi og makt. Disse hendene, som også er et øyeblikk som allerede er borte. Sukk.