Dear Photograph

Det er ikke ofte en blogg får meg til å begynne å gråte. Jeg gråter derimot veldig ofte når jeg ser på TV, både nyheter og TV-serier (jeg gråt en hel lørdag etter å ha sett season finale i 3 sesong av Six Feet Under, that's good TV!), ikke sjeldent når jeg ser en film (sist for to uker siden når jeg så Beginners), og det hender også det faller en tåre eller to når jeg leser en bok. Men nettsider ... not so much. Helt til en jeg en dag hørte om denne bloggen og intetanende bestemte meg for å sjekke den ut i lunsjen.

Jeg vet det, dette er old news for alle dere som faktisk leser aviser, hører på p2 eller eventuelt ser på Oprah, men jeg må likevel få lov til å formidle inntrykket den gjorde på meg. Og det var ikke et lite inntrykk. Tårene rant i strie strømmer etter å ha sett det første bildet og lest den lille teksten under, og så ble det bare verre. Ideen (slik jeg har forstått den) er enkel og genial: Folk holder opp gamle fotografier foran stedet der bildet opprinnelig ble tatt og skriver en liten hilsen. Det er alt, og det er virkelig alt. Forgjengeligheten slår mot deg som en bølge, fortiden blir levende samtidig som det blir så brutalt tydelig at den er gone forever, døden puster deg i nakken samtidig som du fylles av en enorm takknemlighet for alle de menneskene du fortsatt er så heldig å ha i livet ditt. That's some blog ...

Jeg tror det også er noe med de hendene som holder oppe bildene. Et lite fragment av et menneske som holder et bruddstykke av et liv, denne hånden som også vil dø, men som her blir foreviget, fotografiets magi og makt. Disse hendene, som også er et øyeblikk som allerede er borte. Sukk.