lørdag 29. september 2012

Rainy Rio

Ok, det har vel strengt tatt ikke vært så mye regn, men jeg kan ikke la et lite bokstavrim gå fra meg. Og på en måte har vi jo dratt fra de begynnende høststormene til de vårlige regnskyllene, som kanskje ikke er så hyppige, men til gjengjeld desto heftigere.

Jeg liker Rio. Strendene aller best, og da først og fremst Ipanema, men også Copacabana(ch). Arkitektonisk er det shabby uten et snev chic, men ganske så rent. Gatene er fulle av hunder og gamle mennesker, og det er alltid noe som får meg til å føle meg trygg. Geografisk er denne byen virkelig helt fantastisk, men det menneskeskapte er litt fattigslig og slitt, så hvis Gud virkelig er brasiliansk (som alle guide-bøkene påstår), så sa Han seg vel fornøyd med å gi dem denne fabelaktige plasseringen og deretter lot han landet seile sin egen sjø.

Det er noe veldig fint med å gjøre de vanlige tingene på fremmede steder. Gå på supermarkedet (sirlig ordnede frukter jeg aldri har sett før, en kafé midt i butikken der brasilianske damer sitter og sjabber med halvfulle handlevogner, mens ektemannen sikkert tror de er på handletur), drikke espresso på en bitteliten, småstygg kafé. Alt rundt føles foreløpig eksotisk, kanskje særlig de enorme trærne som vokser i alle gatene, med greiner som nesten subber ned i bakken, lianer heter det kanskje (sånne som Tarzan slengte seg fra og med), hvite og fiolette orkideer som er viklet inn i og vokser ut fra trestammene, enorme blader som ligger nede på bakken. Over meg flyr det merkelige fugler med spisse vinger, som minner litt om flaggermus. The hubby, ornitologen, vidunderbarnet som kunne alle fugleartene før han fylte tre, påstår de heter fregattfugler. Det lukter Syden. Og igjen putter jeg alt jeg ser i vante skuffer, ordner det i kjente bokser, litt Spania, litt Gran Canaria, litt USA. And I couldn't help but wonder: Er vi i stand til å se, lukte, høre noe helt nytt, eller er alt bare variasjoner, nyanser av det vi allerede kjenner?

Blame it on Rio het visstnok en film med Fred Astaire og Ginger Rogers. Og det er nok lett å gå på en smell her, med alle de lettkledde damene (ok, vi har ikke sett så mange, men vi har da også lagt oss i åtte-ni tiden pga. jetlaget), sambamusikerne på hvert hjørne og de relativt billige Caipirinhaene. Eller som taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen så flott sa det: Don't let the Caipirinha catch you! Igjen klarer jeg ikke å la en catchy frase med en herlig alliterasjon gå fra meg, og avslutter disse bekjennelsene her. God helg!  

torsdag 27. september 2012

Flying down to Rio

Ja, da dro vi. Først London, og en litt ufrivillig tur innom Stavanger for å fylle bensin, i og med at det plutselig hadde blitt tomt på Gardermoen. Fire timer forsinket sprang vi gjennom de vegg-til-vegg teppe-belagte korridorene som ytterligere dempet våre kattemyke (!) skritt. Flyet så ut som det var tatt rett ut av en brasiliansk såpeopera, med lekre setetrekk i farger som hvis man legger godviljen til kan beskrives som vinrødt og champagne, men som i virkeligheten nok var nærmere utvannet rødbetesuppe (altså borsjtsj, og ja, det er sånn det skrives, muligens ikke hos Dostojevski, men i alle fall på wikipedia) og tørr sand. Uansett, setetrekk som så ut som de var tett rett ut fra det tidlige 80-tallet, og utrolig vakre flyvertinner som hadde glidd rett inn i Avenida Brasil eller Terra Nostra (altså brasilianske telenovelaer), med silkemykt, svart hår, vakre kurver og store mørke øyne. Vi sov nesten hele veien, og fikk ikke benyttet oss av all underholdningen ombord (og de hadde virkelig mange filmer, alt fra Coco before Chanel til Prometheus), rundstykkene var meget gode, og de serverte drops før avgang. Konklusjonen så langt er: Jeg liker TAM (det brasilianske flyselskapet), de brasilianske kvinnene er virkelig vakre, og vegg-til-vegg teppene på Heathrow er ikke helt ubrukelige.   

lørdag 8. september 2012

The outfit challenge

Nå skal vi jo dra på denne turen around the world med særlig fokus på Sør-Amerika, og vi har bestemt oss for å reise bare med håndbaggasje. Dette kommer jo til å by på en del problemer når det kommer til sammensetninger av antrekk, men samtidig kjenner jeg at det er en utfordring jeg er rede til å ta på strak arm. Det er egentlig nøyaktig det motsatte av det som er tilfelle på de fleste helgeturer eller dette middelhavscruiset tidligere i sommer, der jeg alltid har med meg akkurat litt for mye, og må anstrenge meg for å få brukt alt. Nå kommer ikke det sistnevnte til å være noe problem, for å si det sånn. Med 28 liter til rådighet, der en iPad, lesebriller, en svart Moleskin og et medisinskap må få høyeste prioritet, kommer jeg til å måtte redusere antall klær til et minimum, det vil si klare meg i to og en halv måned (83 dager for å være helt nøyaktig) med to kjoler, to singleter, en stk. dongerishorts, en bomullbukse, en hvit skjorte, en denimskjorte, flip-flops, gladiatorsandaler, joggesko og en solhatt. Det blir spennende. Særlig de intrikate day to night antrekkene, der jeg om morgenen f.eks har gått opp Inka-trailen til Macchu Picchu, og skal rett på nattklubb i Cuzco for å drikke Caipirinhas og samba the night away. Sånne ting. Jeg skal i alle fall dokumentere noe jeg mistenker for å være et usannsynlig antall muligheter som disse klærne kan settes sammen til, og legge det ut, på instagram, face, twitter, pinterest og selvfølgelig denne bloggen. You're gonna love it! Og i mellomtiden, her er noen av mine favorittantrekk fra Barcelona - Barcelona. God lørdag!