Rainy Rio

Ok, det har vel strengt tatt ikke vært så mye regn, men jeg kan ikke la et lite bokstavrim gå fra meg. Og på en måte har vi jo dratt fra de begynnende høststormene til de vårlige regnskyllene, som kanskje ikke er så hyppige, men til gjengjeld desto heftigere.

Jeg liker Rio. Strendene aller best, og da først og fremst Ipanema, men også Copacabana(ch). Arkitektonisk er det shabby uten et snev chic, men ganske så rent. Gatene er fulle av hunder og gamle mennesker, og det er alltid noe som får meg til å føle meg trygg. Geografisk er denne byen virkelig helt fantastisk, men det menneskeskapte er litt fattigslig og slitt, så hvis Gud virkelig er brasiliansk (som alle guide-bøkene påstår), så sa Han seg vel fornøyd med å gi dem denne fabelaktige plasseringen og deretter lot han landet seile sin egen sjø.

Det er noe veldig fint med å gjøre de vanlige tingene på fremmede steder. Gå på supermarkedet (sirlig ordnede frukter jeg aldri har sett før, en kafé midt i butikken der brasilianske damer sitter og sjabber med halvfulle handlevogner, mens ektemannen sikkert tror de er på handletur), drikke espresso på en bitteliten, småstygg kafé. Alt rundt føles foreløpig eksotisk, kanskje særlig de enorme trærne som vokser i alle gatene, med greiner som nesten subber ned i bakken, lianer heter det kanskje (sånne som Tarzan slengte seg fra og med), hvite og fiolette orkideer som er viklet inn i og vokser ut fra trestammene, enorme blader som ligger nede på bakken. Over meg flyr det merkelige fugler med spisse vinger, som minner litt om flaggermus. The hubby, ornitologen, vidunderbarnet som kunne alle fugleartene før han fylte tre, påstår de heter fregattfugler. Det lukter Syden. Og igjen putter jeg alt jeg ser i vante skuffer, ordner det i kjente bokser, litt Spania, litt Gran Canaria, litt USA. And I couldn't help but wonder: Er vi i stand til å se, lukte, høre noe helt nytt, eller er alt bare variasjoner, nyanser av det vi allerede kjenner?

Blame it on Rio het visstnok en film med Fred Astaire og Ginger Rogers. Og det er nok lett å gå på en smell her, med alle de lettkledde damene (ok, vi har ikke sett så mange, men vi har da også lagt oss i åtte-ni tiden pga. jetlaget), sambamusikerne på hvert hjørne og de relativt billige Caipirinhaene. Eller som taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen så flott sa det: Don't let the Caipirinha catch you! Igjen klarer jeg ikke å la en catchy frase med en herlig alliterasjon gå fra meg, og avslutter disse bekjennelsene her. God helg!