So long, and thanks for all the fish

Og da er tiden kommet, kjære venner, for å sette en slags strek. For tro det eller ei, men denne bloggen har altså eksistert i fire år. Tenk det: I fire lange år har den og dere vært trofaste følgesvenner på min sjels berg-og-dal-bane, og det har til tider krevd gode nerver, sikkert både fra min og deres side. Men nå, 485 innlegg senere, skal altså all min (mørke, desperate, euforiske, maniske) energi gå til ett prosjekt, nemlig (tadadada): jeg skal prøve å skrive. EN BOK.

Famous last words for mange, jeg er klar over det, men like fullt: I will give it a try. Leap and the net will appear og alt det der. Jeg sier ikke at dette er slutten på bloggen, men en pause på ubestemt tid. Så dere er fri til å bedra meg med andre fashion / fotballfrueblogger, men må love at dere samtidig venter i spenning på boken, og vil komme tilbake when Mischka returns.

Med andre ord: I release you, bare for å komme tilbake om et par uker, måneder, år (?) og med bitterhet utbryte: We were NOT on a break!  

Spøkelseshistorier

I går så jeg traileren til Evil Dead: en ny skrekkfilm, eller rettere sagt en remake av en gammel. Jeg så den ikke av fri vilje (det var snarere to store, tøffe menn jeg tilbrakte fredagskvelden sammen med som absolutt måtte se den, i et halvmørkt rom og med lyden på full styrke), og jeg så heller ikke hele, ettersom det heldigvis var noen sofaputer lett tilgjengelig.

Men det lille jeg så, og som har festet seg på netthinnen min, sikkert til evig tid (les: til jeg blir tvunget til å se en skrekkfilm som er enda verre) er følgende: a) en blek liten jente med svart hår og store øyne i en skog b) en blek liten jente med svart hår og store øyne under et bord, nynnende på en barnesang c) noen som blir dratt ned i en kjeller.

Når jeg skriver dette er det lyst ute, jeg har kaffen min, fuglene synger, og jeg har akkurat spist et speilegg. Og plutselig er det som om de tre tingene ikke er så skumle lenger, og jeg legger merke til at dette egentlig kunne ha vært minner fra barndommen min (ikke det med kjelleren kanskje). Men jeg var jo selv en sånn liten jente, med mørkt hår og store øyne, gikk i skogen, satt under bordet og sang. Var ikke vi alle? Og her slår det meg at gode gamle Freud hadde rett her også (og til alle Freud-kjennere der ute, og kanskje i særlig grad min mamma: bear with me, for jeg har ikke lest ham så nøye, og det neste er mer en fri assosiativ tolkning av noe jeg tror Freud har skrevet): det vi er redd for er Das Unheimliche, the uncanny, the opposite of what is familiar. Det som tilsynelatende er noe vi kjenner igjen og som i utgangspunktet var noe varmt, godt og koselig, men som med ett er blitt til det mest uhyggelige av alt, et slags mørke og ondskap som eksploderer rundt oss og truer med å utslette oss for alltid. Pluss det å bli dratt ned i mørke kjellere, les: underbevisstheten vår.

Vel, jeg har ikke mer fornuftig å si akkurat nå. Og - dagslys og kaffe til tross - plutselig er det litt skummelt likevel.     

The little things

Bare et lite postskriptum til gårsdagens, eller rettere sagt, nattens innlegg. Og ikke av typen «jeg mente ingenting av det jeg skrev, for jeg var full /trøtt/ deppa/manisk e.l.», men heller en slags fortsettelse, akkurat som om tankene har fått utvikle seg videre i drømme og ting har blitt klarere eller til og med annerledes i løpet av et par timer.

For det jeg tror gårsdagens tre filmer også handler om, er motet til å la noe lite bety noe stort. Det å våge å innrømme for seg selv at av og til er det små, bitte små ting som kan være det som faktisk utgjør en forandring. I forhold til Hvit kommer dette kanskje mest til uttrykk i Kieslowskis opptatthet av detaljer. Jeg så to korte dokumentarer om måten han arbeider på etter å ha sett filmen, og ble utrolig fascinert av hvor opptatt han var av måten Julie vinket på, tok i Karols hånd, tok imot nøklene. Akkurat som om personligheten hennes kom til uttrykk i nettopp disse små tingene.

I de to siste filmene handler det vel også om å tillate seg selv å føle noe igjen. Det synes jo å være problemet både for Celine og Jessie, og Charlotte og Bob. De er numne, kanskje ikke deprimerte, men det er akkurat som om de på et tidspunkt har bestemt seg for at ting ikke lenger får lov til å bety noe, har lukket seg for alt de opplever, blitt fjerne, både fra verden og følelsene sine. Mot slutten av begge filmene er det noe som løsner. Man ser det kanskje klarest i Lost in Translation, der både Scarlett og Bill plutselig blir så utrolig menneskelige og varme i ansiktene. Og dette har kanskje ikke så mye med verken menneskene eller situasjonene man befinner seg i. Ja, de er den utløsende faktoren, men det løsner først og fremst i oss selv. Det er der endringen skjer, og det er vi som må invitere den inn («Mr. Northman, would you please come in?»-style).

Og apropos ingenting: tenk at nå, etter gårsdagens year of the flood- / dommedagstemning skinner solen inn på rommet mitt, som om ingenting hadde skjedd.

Love Stories Light

For første gang denne sommeren har jeg tilbrakt lørdagkvelden med å se film. Tre filmer faktisk. Det er lenge siden jeg har sett så mange filmer rett etter hverandre (sist gang var vel på en transatlantisk flight), og jeg må si det er veldig fint å forsvinne inn i noen andres verden for en del timer. Samtidig har det tatt kortere tid enn for eksempel å lese ut bok, og har gitt meg en fin følelse av closure.

Det interessante er at det i løpet av kvelden har utkrystallisert seg et slags tema som jeg vil kalle Love Stories Light. I begynnelsen av kvelden trodde jeg riktignok at temaet var Julie Delpy, og dere har kanskje allerede gjettet at jeg begynte med Kieslowskis Hvit. Denne har jo aldri vært min favoritt i trilogien, jeg tror jeg liker både Blå og Rød bedre, men it's growing on me. Jeg liker veldig godt kontrasten mellom Paris og Warszawa, digger han som spiller Mikolaj, de morsomme dialogene, og selvfølgelig Julie Delpy, her som sint, hevnlysten pusekatt. Og også her er det jo en slags Love Story (om enn ikke light), riktignok svart, med en trist happy ending(?)

Så kom turen til Before Sunset. Denne har jeg sett utallige ganger før, jeg elsker Delpy og Ethan Hawke, de til tider keitete samtalene, og Paris. Jeg liker utrolig godt hvordan forholdet deres utvikler seg i løpet av denne halvannen timen, der hver detalj har en betydning: hvordan lyset faller på ansiktene deres, pausene de gjør før de sier et ord, alle de doble og triple betydningene, hvordan det hele er så ladet, men med en slags lett intensitet, en uforpliktende begjær-kjærlighet-desperasjon-eufori-stemning det er veldig vanskelig å definere, men som er akk så fascinerende. Den plutselige stillheten idet de er i trappeoppgangen hennes, måten hun, og deretter han holder katten, den lille valsen hun synger, og deretter Nina Simone, og at det hele sakte glir ut til en varm, uklar, men likevel meningsfylt avslutning.

Og så toppet jeg det hele med Lost in Translation. En av mine store favoritter, filmen som nok har en stor del av skylden for at vi dro til Tokyo på bryllupsreise og at Japan kanskje er det eneste landet i verden jeg ville flyttet til på dagen. Og de er så fine, Scarlett og Bill, med alt som blir antydet, alt det underspilte, med den ville byen som en fantastisk ramme rundt deres ganske så nedtonede mimikk. Og her også er det en slags rytme, musikalitet i måten relasjonen deres utvikler seg på. Det er så lite, og samtidig så mye som skjer disse dagene, det er viktig og uviktig på samme tid.

I begge disse filmene er det en hendelse - eller kanskje rettere sagt et tidsrom - man deler med en person som er mer eller mindre viktig for en, og dette blir på en eller annen måte avgjørende for hvordan resten av livet til begge personene utvikler seg. Jeg vet ikke hvor mye jeg tror på at det virkelig er sånn, men tanken er ganske fin. Det at det finnes så mange slags love stories, om man nå i det hele tatt kan kalle dem det. For det er virkelig en letthet i dette, uutholdelig til tider, men samtidig nødvendig. For det er kanskje ikke alltid det alvorlige og viktige som er av avgjørende betydning. Av og til er det nettopp den kvelden eller uken ingenting skjedde som utgjør en forskjell, som gir deg et puff i en eller annen retning, som overbeviser deg om at you're not hopeless.