lørdag 10. august 2013

Spøkelseshistorier

I går så jeg traileren til Evil Dead: en ny skrekkfilm, eller rettere sagt en remake av en gammel. Jeg så den ikke av fri vilje (det var snarere to store, tøffe menn jeg tilbrakte fredagskvelden sammen med som absolutt måtte se den, i et halvmørkt rom og med lyden på full styrke), og jeg så heller ikke hele, ettersom det heldigvis var noen sofaputer lett tilgjengelig.

Men det lille jeg så, og som har festet seg på netthinnen min, sikkert til evig tid (les: til jeg blir tvunget til å se en skrekkfilm som er enda verre) er følgende: a) en blek liten jente med svart hår og store øyne i en skog b) en blek liten jente med svart hår og store øyne under et bord, nynnende på en barnesang c) noen som blir dratt ned i en kjeller.

Når jeg skriver dette er det lyst ute, jeg har kaffen min, fuglene synger, og jeg har akkurat spist et speilegg. Og plutselig er det som om de tre tingene ikke er så skumle lenger, og jeg legger merke til at dette egentlig kunne ha vært minner fra barndommen min (ikke det med kjelleren kanskje). Men jeg var jo selv en sånn liten jente, med mørkt hår og store øyne, gikk i skogen, satt under bordet og sang. Var ikke vi alle? Og her slår det meg at gode gamle Freud hadde rett her også (og til alle Freud-kjennere der ute, og kanskje i særlig grad min mamma: bear with me, for jeg har ikke lest ham nøye, og det neste er mer en fri assosiativ tolkning av noe jeg tror Freud har skrevet): det vi er redd for er Das Unheimliche, the uncanny, the opposite of what is familiar. Det som tilsynelatende er noe vi kjenner igjen og som i utgangspunktet var noe varmt, godt og koselig, men som med ett er blitt til det mest uhyggelige av alt, et slags mørke og ondskap som eksploderer rundt oss og truer med å utslette oss for alltid. Pluss det å bli dratt ned i mørke kjellere, les: underbevisstheten vår.

Vel, jeg har ikke mer fornuftig å si akkurat nå. Og - dagslys og kaffe til tross - plutselig er det litt skummelt likevel.     

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar