For første gang denne sommeren har jeg tilbrakt lørdagkvelden med å se film. Tre filmer faktisk. Det er lenge siden jeg har sett så mange filmer rett etter hverandre (sist gang var vel på en transatlantisk flight), og jeg må si det er veldig fint å forsvinne inn i noen andres verden for en del timer. Samtidig har det tatt kortere tid enn for eksempel å lese ut bok, og har gitt meg en fin følelse av closure.
Det interessante er at det i løpet av kvelden har utkrystallisert seg et slags tema som jeg vil kalle Love Stories Light. I begynnelsen av kvelden trodde jeg riktignok at temaet var Julie Delpy, og dere har kanskje allerede gjettet at jeg begynte med Kieslowskis Hvit. Denne har jo aldri vært min favoritt i trilogien, jeg tror jeg liker både Blå og Rød bedre, men it's growing on me. Jeg liker veldig godt kontrasten mellom Paris og Warszawa, digger han som spiller Mikolaj, de morsomme dialogene, og selvfølgelig Julie Delpy, her som sint, hevnlysten pusekatt. Og også her er det jo en slags Love Story (om enn ikke light), riktignok svart, med en trist happy ending(?)
Så kom turen til Before Sunset. Denne har jeg sett utallige ganger før, jeg elsker Delpy og Ethan Hawke, de til tider keitete samtalene, og Paris. Jeg liker utrolig godt hvordan forholdet deres utvikler seg i løpet av denne halvannen timen, der hver detalj har en betydning: hvordan lyset faller på ansiktene deres, pausene de gjør før de sier et ord, alle de doble og triple betydningene, hvordan det hele er så ladet, men med en slags lett intensitet, en uforpliktende begjær-kjærlighet-desperasjon-eufori-stemning det er veldig vanskelig å definere, men som er akk så fascinerende. Den plutselige stillheten idet de er i trappeoppgangen hennes, måten hun, og deretter han holder katten, den lille valsen hun synger, og deretter Nina Simone, og at det hele sakte glir ut til en varm, uklar, men likevel meningsfylt avslutning.
Og så toppet jeg det hele med Lost in Translation. En av mine store favoritter, filmen som nok har en stor del av skylden for at vi dro til Tokyo på bryllupsreise og at Japan kanskje er det eneste landet i verden jeg ville flyttet til på dagen. Og de er så fine, Scarlett og Bill, med alt som blir antydet, alt det underspilte, med den ville byen som en fantastisk ramme rundt deres ganske så nedtonede mimikk. Og her også er det en slags rytme, musikalitet i måten relasjonen deres utvikler seg på. Det er så lite, og samtidig så mye som skjer disse dagene, det er viktig og uviktig på samme tid.
I begge disse filmene er det en hendelse - eller kanskje rettere sagt et tidsrom - man deler med en person som er mer eller mindre viktig for en, og dette blir på en eller annen måte avgjørende for hvordan resten av livet til begge personene utvikler seg. Jeg vet ikke hvor mye jeg tror på at det virkelig er sånn, men tanken er ganske fin. Det at det finnes så mange slags love stories, om man nå i det hele tatt kan kalle dem det. For det er virkelig en letthet i dette, uutholdelig til tider, men samtidig nødvendig. For det er kanskje ikke alltid det alvorlige og viktige som er av avgjørende betydning. Av og til er det nettopp den kvelden eller uken ingenting skjedde som utgjør en forskjell, som gir deg et puff i en eller annen retning, som overbeviser deg om at you're not hopeless.