Jeg går sakte tilbake til hotellet, mørket kommer fort og sterkt. Rommet er kaldt og fullt av merkelige skygger, lyset når ikke alle hjørner og kroker. Den tunge luften gjør det vanskelig å puste, bedøvende blomsterlukt blander seg med eksotiske krydder til en svimlende effekt. Uroen stiger i meg som en bølge, jeg går på badet og vasker mine hender. Lenge.
Jeg husker ikke de siste dagene, kanskje til og med månedene. Jeg har ingen problemer med å gjenkalle hendelser fra barndommens lyse somre eller ungdommens mørke netter. Det er den nærmeste fortiden som står uthvisket med en usynlig svamp på en tavle jeg ikke ante eksisterte.
Mitt siste minne er en konsert. Det måtte være St. Martins in the Fields, Libby spilte orgel, dette var hennes siste konsert som student på Royal Academy. Musikken satt ennå i meg når jeg våknet neste morgen, jeg klarer ikke å beskrive den, vet bare at jeg ikke klarte å tenke riktig på den da jeg satt i det store kirkerommet. På et vis syntes alt klart, tonene kom når de ville, med kraft og styrke jeg forventet. Så var det overraskelsen, noten, lyden som hang under taket som en gulltråd, med vinger, som jeg hørte klart når jeg festet øynene på glassmaleriene. Jeg måtte lukke øynene, og da slo det til. Mykheten ble overkjørt, tonene sprang fra hennes fingre som spisse rør, som orgelpiper som spidder seg inn i instrumentet, det var en liten død hver gang. Og igjen ønsket jeg at jeg hadde talentet, til å skape, til å se, til å fange dette øyeblikk og gjøre det uendelig. Men som alltid kom skrekken, angsten, redselen for de sterke farger, de vage former.
Kanskje det ikke er meningen å vise alt, kanskje det er nok å lytte, med øynene lukket. Kanskje er det der trøsten og innholdet finnes. Så lenge noen ligger våken en natt for å feste det til lerretet eller papiret, så er det ikke helt mørkt, så er det håp om noe enestående og mer meningsfylt. I en slik verden vil til og med jeg fortsette å våkne.