mandag 28. september 2009

Perlen (4)

Jeg går sakte tilbake til hotellet, mørket kommer fort og sterkt. Rommet er kaldt og fullt av merkelige skygger, lyset når ikke alle hjørner og kroker. Den tunge luften gjør det vanskelig å puste, bedøvende blomsterlukt blander seg med eksotiske krydder til en svimlende effekt. Uroen stiger i meg som en bølge, jeg går på badet og vasker mine hender. Lenge.


Jeg husker ikke de siste dagene, kanskje til og med månedene. Jeg har ingen problemer med å gjenkalle hendelser fra barndommens lyse somre eller ungdommens mørke netter. Det er den nærmeste fortiden som står uthvisket med en usynlig svamp på en tavle jeg ikke ante eksisterte.

Mitt siste minne er en konsert. Det måtte være St. Martins in the Fields, Libby spilte orgel, dette var hennes siste konsert som student på Royal Academy. Musikken satt ennå i meg når jeg våknet neste morgen, jeg klarer ikke å beskrive den, vet bare at jeg ikke klarte å tenke riktig på den da jeg satt i det store kirkerommet. På et vis syntes alt klart, tonene kom når de ville, med kraft og styrke jeg forventet. Så var det overraskelsen, noten, lyden som hang under taket som en gulltråd, med vinger, som jeg hørte klart når jeg festet øynene på glassmaleriene. Jeg måtte lukke øynene, og da slo det til. Mykheten ble overkjørt, tonene sprang fra hennes fingre som spisse rør, som orgelpiper som spidder seg inn i instrumentet, det var en liten død hver gang. Og igjen ønsket jeg at jeg hadde talentet, til å skape, til å se, til å fange dette øyeblikk og gjøre det uendelig. Men som alltid kom skrekken, angsten, redselen for de sterke farger, de vage former.

Kanskje det ikke er meningen å vise alt, kanskje det er nok å lytte, med øynene lukket. Kanskje er det der trøsten og innholdet finnes. Så lenge noen ligger våken en natt for å feste det til lerretet eller papiret, så er det ikke helt mørkt, så er det håp om noe enestående og mer meningsfylt. I en slik verden vil til og med jeg fortsette å våkne.

fredag 25. september 2009

Kosmos


Gombrowicz, Kosmos (1965)

"Opowiem inną przygodę dziwniejszą…
Pot, idzie Fuks, ja za nim, nogawki, obcasy, piach, wleczemy się, wleczemy, ziemia, koleiny, gruda, błyski ze szklistych kamyczków, blask, upał brzęczy, gorąco drgające, czarno od słońca, domki, płoty, pola, lasy, ta droga, ten marsz, skąd, jak, dużo by gadać, prawdę mówiąc byłem zmęczony ojcem i matką, w ogóle rodziną, zresztą chciałem odwalić przynajmiej jeden egzamin, a też zaczerpnąć zmiany, wyrwać się, pobyć gdzieś daleko. (…)
Był to wróbel. Wróbel wisiał na drucie. (…)
Szczególne. Powieszony ptak. Powieszony wróbel. Ta ekscentryczność krzyczała tutaj wielkim głosem i wskazywała na rękę ludzką, która wdarła się w gąszcz, ale kto? Kto powiesił, po co, jaki mógł być powód?… myślałem w gmatwaninie, w tym rozrośnięciu obfitującym w milion kombinacji, a trzęsąca jazda koleją, noc hucząca pociągiem, niewyspanie, powietrze, słońce (…) koleiny, grudy, obcasy, nogawki, kamyczki, liście, wszystko w ogóle przypadło naraz do tego wróbla, jak tłum na kolanach, a on zakrólował, ekscentryk… i królował w tym zakątku."

"Men la meg fortelle dere en annen, enda merkeligere historie…
Svette, der går Fuks, så jeg, bukseben, hæler, sand, vi sleper oss av gårde, jord, hjulspor, klumper, glimt av skinnende småstein, glans, heten summer, skjelvende varme, alt er svart av sol, hus, gjerder, enger, skoger, denne veien, denne marsjen, hvorfra, hvordan, man kan si mye, hvis sannheten skal sies var jeg trett av min far og mor, familien generelt, dessuten ville jeg få unna i alle fall en eksamen, men også få en forandring, komme meg vekk, være et annet sted. (…)
Det var en spurv. En spurv hang på en ståltråd. (…)
Merkverdig. En hengt fugl. En hengt spurv. Denne skrikende eksentrisiteten tydet på at et menneske hadde invadert dette tilfluktstedet, men hvem kunne dette være? Hvem hadde hengt spurven, hvorfor, hva kunne grunnen være … tenkte jeg i dette voksende kaoset med sine endeløse komplikasjoner, og den skjelvende togreisen, natten som buldret av tog, søvnløsheten, luften, solen (…) hjulspor, jordklumper, hæler, bukseben, småsteiner, bladverk, alt dette kastet seg plutselig mot denne spurven, kastet seg ned på kne, og han tronte, triumferende og eksentrisk, over dette lille sted."

onsdag 23. september 2009

Reading now





"Den langvarige krystalliseringsprosessen som hadde forandret den døde grenen til et sant underverk, stod for Beyle, med hans egne ord, som en allegori over kjærlighetens vekst i våre sjelers saltgruver. (...) Mme Gherardi var imidlertid ikke beredt til å gi avkall på den barnlige fryden som beveget henne denne dagen. (...) Beyle oppfattet dette som en demonstrasjon av en av de vanskelighetene som alltid uten varsel dukket opp når han lette etter en kvinne som kunne leve opp til hans egen tankeverden."

tirsdag 22. september 2009

Trio con Brio Copenhagen (3)

Den eldste satt helt stille med halvåpen munn og tunge øyenlokk, den venstre armen hang ned og forlenget celloens linjer. Hun var så levende, sterk og intens. Trygg, intuitiv. Besjelet. Celloen fulgte hennes former og linjer, de var en helhet, en fullkommen komposisjon, vakker til det smertelige, eterisk og jordisk på samme tid.

Det var en amati. Den beveget seg mellom alle fargenyansene de flamske kunstnerne hadde elsket. Oker, kastanje, rustrødt.

Det var en nakenhet mellom dem og publikum. Vi kunne høre hver pust, se hver svettedråpe. Hans mellomblonde hår klistret seg til den furete pannen, han var fortsatt ung, men ansiktet hadde mange streker og linjer etter de mange sammentrekningene og vridningene som skjedde med kroppen under spillet. Den yngstes melkehvite hud spente seg over de veldefinerte musklene i overarmene, utringingen hevet seg i takt med Amatiens sprang og toner, hodet beveget seg fra side til side, bakover med lukkede øyenlokk og halvåpen munn, med stigende intensitet under scherzoen, med opphøyet ro under allegro appassionato finalen.

fredag 18. september 2009

Trio con Brio Copenhagen (2)

Han lutet bak det sorte flygelet.

Hans kropp var hengslete, han satt lett sammensunket, med de lange beina utstrakte fremfor seg. Han hadde vakre hender.

Det hadde de alle. Den yngstes var tynne som gress, som underlige planter beveget de seg bortover strengene. Øynene hennes var vidåpne, et sort bånd glitret i lyset fra lyskasterne og holdt tilbake det lange, lett bølgete håret. Andrea Guarneri-fiolinen var en forlengelse av kroppen hennes, en forlengelse som hun trengte på grunn av sin skjørhet, blekhet og den porselensaktige kvaliteten som omkranset hele hennes vesen.

Hun satt helt ytterst på stolen, kragebeina fulgte fiolinens bue, de slanke fingrene sprang over strengene, fortere, fortere, hun vaiet fra side til side, som en hvit, slank bjørk i vindkastene, som et siv i vannet ved rismarkene.

torsdag 17. september 2009

tirsdag 15. september 2009

Perlen (3)

Gardinene blafrer og avslører et landskap uten lyte, et landskap så ulikt meg selv. Jeg er ved havet, en hvit strand strekker seg så langt øynene rekker. Rett under meg er det en hage og et basseng, mennesker ligger på solstolene, alle har oransje håndklær. Jeg er på et hotell.

Nøkkelkortet ligger på nattbordet, heten slår mot meg i det jeg går ut. Jeg springer gjennom de brede gangene og den tomme lobbyen, ser ikke mannen med lasset av kofferter før jeg nesten river ham over ende. Koffertstabelen vaier faretruende, han bukker dypt og hvisker ”Gracias”. Hans rygg er krumbøyd og han puster tungt, jeg står med ryggen mot den hvite murveggen og kjenner tårene presse på.

Det tar tre minutter å gå til havet. Bølgene roper med stadig stigende intensitet, stranden er full av solbrente menn som prøver å selge meg ting. Jeg kjøper en stråhatt for å bli kvitt dem. Fargene er intense, satt sammen i sammenhenger som aldri ville falle meg inn, men som her på en merkelig måte fungerer. Jeg setter meg ned under en palme, brisen kjærtegner toppen av treet. Et spisst blad berører det andre som igjen berører det tredje, og slik fortsetter de, i en dominospill-lignende rytme, eller som et forsøk på å etterligne bølgenes bevegelser.

Solnedgangen kommer altfor raskt og minner om et maleri av Turner, alle disse dagene i galleriet har fått meg til å glemme at verdens største utstilling foregår hver kveld på et helt annet lerret. Jeg har lyst til å klappe når den brennende kulen forsvinner, venter halvveis på å se den sprette opp fra horisonten som fra vingene for å ta en siste applaus. Pelikanene flyr lavt over vannet for å sluke sølvfisker, letter tyngre og tyngre etter hver vellykkede fangst. Over hodet mitt begynner Venus å brenne på en fortsatt lyseblå himmel, enda lengre bort er det en omvendt måne som jeg så vidt skimter gjennom stråhatten.

torsdag 10. september 2009

Atlantis (3)

Øya kan ikke være stor. Eller kanskje den er det. Og kanskje er jeg ikke her i det hele tatt, og kanskje er det her jeg har vært hele mitt liv. For sannheten er ikke tilgjengelig i fulle drag, ensomheten er alltid til stede, i alt det vi deler og alt vi tror vi har. Til slutt er det bare oss, en eksistens som spør og spør og spør, som luker ut mening og krever tålmodighet.

Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig. For hver lukt og hver tone, for hver minste berøring. For uavsluttede reiser og halvåpne vinduer, for smaken av mandariner og skitne trappeoppganger, for søndager og tirsdager, for hver mai og september. For paljetter, diamanter, fløyel og fjær. For skulpturen som på avstand så ut som en engel, men som – når man kom nærmere – avslørte sin dype, sanne menneskelighet.


De kommer og henter meg neste dag. Bølgene slår mot den lille båten, det er mørkt når vi forlater øya. Himmelen er skinnende og stor, en svulmende kuppel av fred, sorg og forsoning, et teppe som brer seg over mitt kalde indre, dekker og tildekker, gir en slags ro.

Nå er vi der snart.

lørdag 5. september 2009

Septemberdans

Dead to the world
"Dans dans dans". Haruki Murakamis romaner er min første assosiasjon. Det er noe som duver i bakgrunnen uten å komme helt til syne, noen gang. Det infantile, leken som skjuler en uro. Men det er fortsatt en lek og ikke et spill. Relasjonene kommer sammen og oppløses uten at det får noen konsekvenser. Kanskje nettopp det uforpliktende, det løse er det som sterkest peker på barndommen. De leker ved siden av hverandre like lett som de leker med hverandre. Og de venter. Venter på å bli voksne, på å oppfylle sitt potensial som fremdeles er så stort. Derfor blir det aldri trist, uroen er fortsatt full av håp. Den skyldes at mulighetene er for mange, ikke for få.

Partita
Her er det renhet og modenhet i både linjene og formen. Til og med i fargene, som er nedtonede, rolige, klare. Kanskje fordi jeg nettopp har sett noe som føles som barndom er det voksenheten som er min første tanke. Det å gå sammen, fordi vi plutselig alle befinner oss på en linje, der vi av og til er en del av linjen, og av og til tvunget til å gå ut av den, med en partner, med en venn, med en elsker. Vi må bryte ut, men vi må også komme tilbake. For vi er alle på vei til det samme stedet. Den eneste forskjellen er stasjonene vi er innom på veien, og hvordan vi responderer på det vi møter. Og alt forsterkes av Bach: det repetitive, drivende, som man ikke kan bryte ut av eller stanse. Et visst vemod, et vakkert alvor.

Nucleus
Jeg kan være enig i at dette er mye. Piaf, Mozart, Wagner og Vivaldi, Mon Dieu og Agnus Dei. Men samtidig kommer det vel helt an på hva man vil fortelle. Og hvorfor er det ikke lenger lov å prøve å fortelle alt?

Danserne er sårbare når de ikke lenger har en perfekt form å forholde seg til, de blir mennesker i stedet for porselensdukker, og bare det er jo en slags lettelse. Den store sofaen billedliggjør gjenstandenes dominans i våre liv, inventarets seier over relasjonene. Og så kommer de rullende: den frenetiske støvtørkingen, den ødipale kontakten mellom mor og sønn, sakraliseringen og seksualiseringen av kvinnekroppen, og selvfølgelig uskylden, noe nakent og opprinnelig luskende i bakgrunnen. Og ja, det er mye. Elskerinnen i den røde kjolen, vannet fra taket som på en gang blir en frigjøring og en oppvåkning, forsoningen som uttrykkes i båndene som helt fysisk knyttes mellom danserne, bånd som gir rom til den enkelte, som forankrer uten å fengsle.

Inntrykket jeg sitter igjen med er kanskje en klisjé: umuligheten og nødvendigheten av å fortelle. Trangen til å formidle det som har gjort inntrykk, som man vet aldri kan få en form som lykkes. Jeg forstår og blir rørt av den indre nødvendigheten i det å prøve. Nettopp derfor er det en forløsning i selve forsøket, uavhengig av om det lykkes eller ikke. Sometimes more is more.

fredag 4. september 2009

Perlemor




Angsten har trukket klørne inn. Nå er jeg her, ved et hav som er så annerledes enn der jeg vokste opp. I går fant jeg et knekt konkylieskjell. Det lå og glinset i sanden, som et løfte om noe som skal komme. Ellers er alt bare hav. Hav, stillhet og vind. Rosa lys på himmelen, rosa skyer av englefjær, inntrykk som forsvinner like fort som de glimter til.

onsdag 2. september 2009

Trio con Brio Copenhagen


”Live to the point of tears.”

Albert Camus


De spilte Mendelshons trio i C-moll op. 66. 

To av dem var søstre. Begge hadde kjoler i den samme nyansen av lys, delikat turkis. Den ene var tettsittende, satengen omfavnet den vevre brystkassen, la seg inntil de lett utstikkende ribbeina og dekket de sorte skoene. Kjolen til den eldste hadde silkebånd under de runde brystene, hennes velformede armer ble understreket av stroppene som gikk i kryss.

Hun var vakker.

Med det sorte glinsende håret, klipt i en litt lengre bob, med hårnålen med den grønnskimrende steinen som holdt tilbake deler av luggen. Resten hang løst på den hvite pannen, hun kastet det vekk med intense bevegelser under allegroen, lot det ligge i fred da de spilte andante espressivo.

tirsdag 1. september 2009