Trio con Brio Copenhagen (3)

Den eldste satt helt stille med halvåpen munn og tunge øyenlokk, den venstre armen hang ned og forlenget celloens linjer. Hun var så levende, sterk og intens. Trygg, intuitiv. Besjelet. Celloen fulgte hennes former og linjer, de var en helhet, en fullkommen komposisjon, vakker til det smertelige, eterisk og jordisk på samme tid.

Det var en amati. Den beveget seg mellom alle fargenyansene de flamske kunstnerne hadde elsket. Oker, kastanje, rustrødt.

Det var en nakenhet mellom dem og publikum. Vi kunne høre hver pust, se hver svettedråpe. Hans mellomblonde hår klistret seg til den furete pannen, han var fortsatt ung, men ansiktet hadde mange streker og linjer etter de mange sammentrekningene og vridningene som skjedde med kroppen under spillet. Den yngstes melkehvite hud spente seg over de veldefinerte musklene i overarmene, utringingen hevet seg i takt med Amatiens sprang og toner, hodet beveget seg fra side til side, bakover med lukkede øyenlokk og halvåpen munn, med stigende intensitet under scherzoen, med opphøyet ro under allegro appassionato finalen.