Hans kropp var hengslete, han satt lett sammensunket, med de lange beina utstrakte fremfor seg. Han hadde vakre hender.
Det hadde de alle. Den yngstes var tynne som gress, som underlige planter beveget de seg bortover strengene. Øynene hennes var vidåpne, et sort bånd glitret i lyset fra lyskasterne og holdt tilbake det lange, lett bølgete håret. Andrea Guarneri-fiolinen var en forlengelse av kroppen hennes, en forlengelse som hun trengte på grunn av sin skjørhet, blekhet og den porselensaktige kvaliteten som omkranset hele hennes vesen.
Hun satt helt ytterst på stolen, kragebeina fulgte fiolinens bue, de slanke fingrene sprang over strengene, fortere, fortere, hun vaiet fra side til side, som en hvit, slank bjørk i vindkastene, som et siv i vannet ved rismarkene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar