søndag 17. februar 2013

She wants all the things

Ved siden av en gjenoppvekket fascinasjon for Tarantino og en relativt ny fascinasjon for Hitchcock, bruker jeg mye av kveldene mine til å se Girls. Denne serien er jo blitt en snakkis på alt fra kulturkanalen P2 til Instagram, der det på sistnevnte ble oppstandelse etter den femte episoden i sesong to som sist søndag ble sendt i USA. Noen mener dette var helt «Antonioni-style» og kan ikke få rost Dunham nok med ord som amazing, perfect, samt utbrudd a la «You really are a voice of a generation!», mens andre mener at denne episoden er «very Sex and the City», og hater det.

Og dette er interessant. Jeg har fra begynnelsen oppfattet denne serien som et slags ironisk ekko av SATC (der den festligste parallellen må være hovedpersonens on and off boyfriend Adam som en slags Mr. Big: Adam er nemlig kun big i betydningen veldig høy, han insisterer på å kalle Hannah for «kid» og bruker ordet «fuck» på alle slags festlige og uventede måter, men der slutter også likheten, for mens den originale Mr. Big har penger, stil og til tross for sin drittsekkaktighet en slags klasse, så er Adam arbeidsledig, medlem i AA og har lettere psykiske problemer. Pluss at han helt ut av det blå tar av seg klærne, og / eller begynner å tisse på folk). Jessa er en type Samantha, egoistisk og fullstendig fokusert på sine seksuelle og ikke-seksuelle behov, Marnie er en tvangspreget, lettere kynisk og karrierefokusert Miranda, mens Shoshanna har en del likhetstrekk med forknytte og naive Charlotte. Og man kan selvfølgelig si at Hannah er en slags Carrie, med sin noe ufokuserte tilnærming til verden og kanskje særlig sin egen skriving.

Men mens frøken Bradshaw på en merkelig måte klarer å finansiere en lekker Manhattan-leilighet og en imponerende Manolo Blahnik-kolleksjon med sin ikke så imponerende skriving, i tillegg stadig får nye oppdrag i New York times, Vogue, og på toppen av det hele klarer å lande en bokkontrakt, får lov til å ringe i børsnoteringsklokken på Wall Street og gå en visning på New York Fashion Week, så står Hannahs trolig høyst gjennomsnittlige skrivetalent og litterære ambisjoner («I'm planning on writing an article that exposes all my vulnerabilities to the entire internet») mer i stil med hennes lite glamorøse Brooklyn-livsstil. Men selvtilliten har de til felles. Eller snarere: et stort ego kombinert med liten selvtillit, og til tider manglende selvinnsikt. Eller som eks-kjæresten til Hannah sier: «We're all just living in Hannah's world! And it's all Hannah Hannah Hannah all the time.» Og til tross for dette, eller kanskje nettopp derfor (det er vel gjort forskning på at dansere veldig ofte sliter med nettopp stort ego og liten selvtillit), så digger jeg begge to. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at min drøm er å være en slags Carrie-Hannah, med klesstilen og kroppen til den første og hjernen til den siste.

Og med dette skriver jeg meg rett inn i debatten, og mange der ute (som forhåpentligvis ikke er lesere av denne bloggen) blir nok litt sinte. For er det ikke typisk at enda en tynn kvinne sitter der og liker andre tynne kvinner og med dette bidrar til å forsterke det tynne idealet i motebransjen, showbiz og de fleste andre bransjer. Og dette kan nok stemme. Men for det første kan jeg ikke gå gjennom livet og unnskylde meg for de estetiske preferansene ballett og fashion har innprentet på meg. Og for det andre føler jeg at dette ikke er saken. Jeg må virkelig si at jeg ikke forstår de menneskene som beskriver Girls som en serie om stygge, tjukke mennesker i NYC. For det er de virkelig ikke. Shoshanna, Jessa og Marnie er alle pene, tynne damer med kul klesstil, og også Hannah er godt innenfor quirky-styggpen-attraktiv gruppen. Ja, hun har noen kilo for mye på kroppen, men de som ser dette som en viktig kvalitet ved rollen hun spiller, mener jeg har misforstått litt.

Det interessante med disse jentene, og kanskje særlig Hannah, er forvirringen. Det at det ikke lenger finnes lette løsninger. At det ikke hjelper å ha karriere, bekreftelse fra venner og det andre kjønn og et velfylt klesskap, men at vi alle trenger noe mer. Eller alt. All the things. Problemet er bare at vi aner ikke hva disse «tingene» er. Er det materielle ting, er det suksess, karriere, barn? Er det å leve for hele tiden å samle nye opplevelser, gode eller dårlige, teste nye ting, teste, presse, og til slutt viske ut sine egne grenser? Forholde seg til det å bli voksen? Takle sin ensomhet? Føle det man vil? («I'm an individual and feel how I feel when I feel it», som Hannah pleier å si.) Jeg vet ikke. Serien handler om alle disse tingene, men på en komisk, ikke-uttømmende måte, vi kommer ikke et skritt nærmere en løsning uansett hvor mange episoder vi ser, eller hvor mange ganger vi ser dem. Men vi får litt av den samme følelsen som når vi kommer tilbake etter å ha tatt en kaffe eller en øl med noen venner. Nei, vi har ikke gjort noe fornuftig, vi har ikke oppnådd noe, vi har ikke kommet nærmere en løsning, men likevel er noe blitt forløst i oss. Vi har fått en bekreftelse som er mindre forpliktende enn den vi får fra familie eller en partner, en bekreftelse som ikke krever eller forventer noen prestasjoner, som baserer seg på de øyeblikkene vi tilbringer sammen med disse menneskene vi ikke elsker, og føler at dette, akkurat dette her, er livet. Verken mer eller mindre.

Og slik er det med meg og Girls. Hver episode er en tilnærming til livet, men bare til overflaten, til det som ikke har en funksjon eller er skritt på veien til noe større, men bare er. Det som er viktig fordi det finnes, fordi det i bunn og grunn er det eneste vi har tilgang til og det eneste vi kan være sikre på: Livet som en stor, kaotisk fest der man er sammen med sine venner og en fyr man er forelsket i, mennesker du i aller høyeste grad bryr deg om, men som likevel ikke kan gi deg en form for grounding. Men de er der, de ser deg (eller sine mer eller mindre presise versjoner av deg), og når du sier «Please don't tell anyone this, but I want to be happy», så klarer de å holde en hemmelighet. Og de holder deg i hånden, så du i det minste slipper å keep dancing on your own.   

fredag 8. februar 2013

I like the way you die, boy

Dr. King Schultz: How do you like the bounty hunting business?
Django: Kill white people and get paid for it? What's not to like?

Django ... (The D is silent) Er det bare meg, eller er det andre der ute som mener at alle Tarantinos filmer egentlig kunne hatt tittelen Inglorious Basterds, og taglinen «Revenge is a dish best served cold»? For iskalde drittsekker er de, alle som en, blodet spruter, dog på en ytterst estetisk, småkomisk måte. Mr. T. har vel selv uttalt at han er ytterst fascinert av hevn, og hva mer er, han mener det er få ting folk liker bedre å se på kinolerrettet enn nettopp der rache.

Jeg er ikke uenig. Jeg ville ikke kanskje ikke kalt dette gladvold, men det er utvilsomt vakker vold. Jeg ser at dette er problematisk, men like fullt: for en estetiker som meg er dette de eneste voldsfilmene jeg klarer å se med øynene vidåpne, og med (her passer det seg endelig å bruke det noe oppbrukte ordet) skrekkblandet fryd. Pluss at castingen er genial. Leo, Samuel L. Jackson, strålende Jamie Foxx som Django, og en fantastisk rolletolkning av Christoph Waltz som Dr. King Schultz. Jeg vrir meg av glede i kinostolen hver gang den sistnevnte åpner munnen og lirer av seg velartikulerte, überpresise monologer, krydret med fremmedord og urgermanske (!) legender. Priceless!  

Jeg liker at alt er så, hva skal jeg si, fullendt, gjennomført, lekkert gjort. Dialogene, monologene, lydene, ansiktsuttrykkene. Det er egentlig lite som kan måle seg med en Tarantino film. Han lykkes kanskje ikke alltid, og jeg vil ikke si at alle filmene jeg har sett er mesterverk. Men mange er det. Egentlig veldig mange. Det er noe med atmosfæren, personene, det stilige i det grusomme og det estetisk/komiske i det onde. De små detaljene, R'en som brennes inn i kinnet på Django og kona, r for runaway, men selvfølgelig også revenge, blodet som spruter over de hvite blomstene på bomullsplantasjen som - i likhet med den gule dressen til Uma i Kill Bill - synes å være skapt utelukkede for nettopp å få blod over seg. Og jeg spør, som Django: What's not to like?

Til slutt: Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker eller misliker at Tarantino på Woody Allensk vis fortsetter å dukke opp i sine filmer, for etter min mening er det lite tvil om hvilken side av kameraet han gjør seg best på. Men når det er sagt: Quentin er nok hakket mer selvironisk enn Woody, og uten å røpe for mye, he goes out with a bang denne gangen. Det skal han ha. 

tirsdag 5. februar 2013

Girls interrupted

Ok, da har luften omsider gått ut av ballongen, jeg har landet i hverdagen (jeg vil ikke si hardt, men heller ikke mykt som i den pudderhvite snøen som for øyeblikket laver ned utenfor vinduet mitt). Reality bites, er vel det jeg prøver å si. Og - når vi først er inne på de gode, gamle Winona-filmene - undertegnede går gjennom en aldri så liten girl, interrupted fase.

Neida, det er slett ikke så ille. Eller det er vel ikke ille i det hele tatt. Jeg gjør akkurat det jeg vil, har masse fine oppdrag, jobber med det jeg liker aller best, har alt jeg trenger og mere til. Problemet er bare at den der takknemligheten og lykkerusen over hverdagen umerkelig har fadet bort, plutselig er det ikke lenger så interessant å pusse fjernkontrollene med q-tips og vodka, og jeg gleder meg ikke like mye over mitt overfylte klesskap og mine cognac-fargede sko.

Med andre ord: luksusproblemdyret har overmannet meg. Det skulle ikke mer til enn en måned tilbake i gamlelandet og hverdagslivet før jeg plutselig går tilbake til mange av mine gamle nevrotiske handlinger og tankemønstre, kjører meg ned i kjelleren (og ikke på den gode Petter Northug-måten) og nages av dårlig samvittighet for alle tingene jeg ikke får gjort (i stedet for å entusiastisk krysse av det jeg faktisk får unna i løpet av en dag / uke / måned). Med atter andre ord: Det var naivt å tro at «a vague sense of unease» og «escalating panic» skulle bli borte i et smug i Rio eller et sted i Urubambadalen. De ventet selvfølgelig her hjemme, i de to boksene jeg har laget spesielt for dem, og de har ikke tenkt seg noe sted med det første.

Men det finnes lyspunkter: Snart er årets fashionweeks over oss igjen, og jeg kan igjen la The Collection-appen bli min nye bestevenn i de lange, mørke kveldene. Og dessuten er det en ny sesong av Girls i emning. Og som vi alle vet er det jo lite som hjelper like mye på humøret som det å se girls som er hakket mer interrupted enn en selv.