Dr. King Schultz: How do you like the bounty hunting business?
Django: Kill white people and get paid for it? What's not to like?
Django ... (The D is silent) Er det bare meg, eller er det andre der ute som mener at alle Tarantinos filmer egentlig kunne hatt tittelen Inglorious Basterds, og taglinen «Revenge is a dish best served cold»? For iskalde drittsekker er de, alle som en, blodet spruter, dog på en ytterst estetisk, småkomisk måte. Mr. T. har vel selv uttalt at han er ytterst fascinert av hevn, og hva mer er, han mener det er få ting folk liker bedre å se på kinolerrettet enn nettopp der rache.
Jeg er ikke uenig. Jeg ville ikke kanskje ikke kalt dette gladvold, men det er utvilsomt vakker vold. Jeg ser at dette er problematisk, men like fullt: for en estetiker som meg er dette de eneste voldsfilmene jeg klarer å se med øynene vidåpne, og med (her passer det seg endelig å bruke det noe oppbrukte ordet) skrekkblandet fryd. Pluss at castingen er genial. Leo, Samuel L. Jackson, strålende Jamie Foxx som Django, og en fantastisk rolletolkning av Christoph Waltz som Dr. King Schultz. Jeg vrir meg av glede i kinostolen hver gang den sistnevnte åpner munnen og lirer av seg velartikulerte, überpresise monologer, krydret med fremmedord og urgermanske (!) legender. Priceless!
Jeg liker at alt er så, hva skal jeg si, fullendt, gjennomført, lekkert gjort. Dialogene, monologene, lydene, ansiktsuttrykkene. Det er egentlig lite som kan måle seg med en Tarantino film. Han lykkes kanskje ikke alltid, og jeg vil ikke si at alle filmene jeg har sett er mesterverk. Men mange er det. Egentlig veldig mange. Det er noe med atmosfæren, personene, det stilige i det grusomme og det estetisk/komiske i det onde. De små detaljene, R'en som brennes inn i kinnet på Django og kona, r for runaway, men selvfølgelig også revenge, blodet som spruter over de hvite blomstene på bomullsplantasjen som - i likhet med den gule dressen til Uma i Kill Bill - synes å være skapt utelukkede for nettopp å få blod over seg. Og jeg spør, som Django: What's not to like?
Til slutt: Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker eller misliker at Tarantino på Woody Allensk vis fortsetter å dukke opp i sine filmer, for etter min mening er det lite tvil om hvilken side av kameraet han gjør seg best på. Men når det er sagt: Quentin er nok hakket mer selvironisk enn Woody, og uten å røpe for mye, he goes out with a bang denne gangen. Det skal han ha.
Django: Kill white people and get paid for it? What's not to like?
Django ... (The D is silent) Er det bare meg, eller er det andre der ute som mener at alle Tarantinos filmer egentlig kunne hatt tittelen Inglorious Basterds, og taglinen «Revenge is a dish best served cold»? For iskalde drittsekker er de, alle som en, blodet spruter, dog på en ytterst estetisk, småkomisk måte. Mr. T. har vel selv uttalt at han er ytterst fascinert av hevn, og hva mer er, han mener det er få ting folk liker bedre å se på kinolerrettet enn nettopp der rache.
Jeg er ikke uenig. Jeg ville ikke kanskje ikke kalt dette gladvold, men det er utvilsomt vakker vold. Jeg ser at dette er problematisk, men like fullt: for en estetiker som meg er dette de eneste voldsfilmene jeg klarer å se med øynene vidåpne, og med (her passer det seg endelig å bruke det noe oppbrukte ordet) skrekkblandet fryd. Pluss at castingen er genial. Leo, Samuel L. Jackson, strålende Jamie Foxx som Django, og en fantastisk rolletolkning av Christoph Waltz som Dr. King Schultz. Jeg vrir meg av glede i kinostolen hver gang den sistnevnte åpner munnen og lirer av seg velartikulerte, überpresise monologer, krydret med fremmedord og urgermanske (!) legender. Priceless!
Jeg liker at alt er så, hva skal jeg si, fullendt, gjennomført, lekkert gjort. Dialogene, monologene, lydene, ansiktsuttrykkene. Det er egentlig lite som kan måle seg med en Tarantino film. Han lykkes kanskje ikke alltid, og jeg vil ikke si at alle filmene jeg har sett er mesterverk. Men mange er det. Egentlig veldig mange. Det er noe med atmosfæren, personene, det stilige i det grusomme og det estetisk/komiske i det onde. De små detaljene, R'en som brennes inn i kinnet på Django og kona, r for runaway, men selvfølgelig også revenge, blodet som spruter over de hvite blomstene på bomullsplantasjen som - i likhet med den gule dressen til Uma i Kill Bill - synes å være skapt utelukkede for nettopp å få blod over seg. Og jeg spør, som Django: What's not to like?
Til slutt: Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker eller misliker at Tarantino på Woody Allensk vis fortsetter å dukke opp i sine filmer, for etter min mening er det lite tvil om hvilken side av kameraet han gjør seg best på. Men når det er sagt: Quentin er nok hakket mer selvironisk enn Woody, og uten å røpe for mye, he goes out with a bang denne gangen. Det skal han ha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar