May I call on you sometime?

True Blood on Rolling Stone's Latest Cover

Jeg er fortsatt ikke i stand til å skrive om denne serien. Jeg vet bare at jeg fascineres av det mørke, voldelige og unormale; den barokke estetikken som ganske ofte beveger seg over i det groteske; de usympatiske, syndige karakterene; og byen Bon Temps, sørstatenes Sodoma eller Gomorra. Intensiteten, ondskapen og kanskje først og fremst svakheten som gjennomsyrer det hele. Svakheten som Bill Compton konstant kjemper med, hans forsøk på å overvinne sin natur som egentlig aldri kan lykkes, men som gjør ham desto mer fascinerende, tiltrekkende og gjenkjennelig. 

Fugler som ikke flyr og brønner uten vann

Hva er det egentlig med Haruki Murakami? Hva er det tiltrekkende ved hans verden, hvordan kan man beskrive universet han tegner opp? Er det de parallelle virkelighetene? Vissheten om at vi alle har mulighet til å nå inn til dem, enten ved å sette oss ned i vår egen mørke, dype brønn og sitte der helt til vi faller gjennom veggen, eller ved å konsentrere oss så hardt om et objekt eller en handling at den overskrider sin egentlige betydning?

Jeg elsker at han får meg til å se meningen i å koke pasta, spise sitrondrops og å løpe. Jeg beundrer hans vilje til å se døden i øynene på hver eneste side, døden som en nærmest triviell nødvendighet, fratatt det dramatiske og uforståelige, døden som en side ved livet som også jeg skulle ønske at jeg kunne akseptere. Og så er det rytmen, inspirert av jazzen og av viljen til å aldri slutte å danse. For han følger Sauemannens oppfordring "dans, dans, dans" til punkt å prikke, svever fra improvisasjon til stram komposisjon, strener framover og litt til siden, gjennom smerten han oppsøker og forfiner.

"Pain is inevitable. Suffering is optional."

I hagen

Jan Chełmoński

Til min kjære Janicke,

Gratulerer med dagen, du vakre vesen!

Conversation with God

Jan Matejko

Dziewczynka gasząca świecę

Stanisław Wyspiański

Ørner, vindmøller og en rosa delfin

Montmartre. Place du Tertre, 130m over havet. I mellom portrettmalerne og kelnerne kan man fortsatt fornemme fordums storhet. Den er i den lette vinden, de fargerike husfasadene, La Mére Catherine der kunstnere og kosakker har spist siden 1793. Rue des Sautes med La Bonne Franquette der de elsket, spiste, drakk og sang. Rue St. Vincent med den eneste gjenværende vingården i Paris, Lapin Agile og nydelige Rue de L’Abreuvoir. ”Quand tu sonneras je chanteray”. De to siste vindmøllene, Moulin de la Galette og Moulin du Radet, så Rue Lepic der Vincent bodde i nr. 54.

Jeg lar meg fange av atmosfæren, bedøve av landskapene som så lenge har vært en del av meg. Pusler sammen bruddstykkene av denne parisiske mosaikk til ett bilde, med et hint absintgrønt og et snev rosa.

Lapin Agile

Overdøv min dødelighet

Triumfbuen, deretter Champs-Elysées. Jardin des Tuileries oversvømmer oss med etterlengtet grønnhet, cappuccino med utsikt til obelisken på Place de la Concorde, plassen der Marie-Antoinette ble henrettet med ansiktet vendt mot sin hemmelige leilighet i Rue Royale 2, forhåpentligvis med en tanke om at det hadde vært verdt det. Det hvite pariserhjulet dukker frem mellom kastanjene og lindetrærne, den lille Triumfbuen og så Louvre. Labyrintisk storhet og pyramidisk glass. Rommene som til å begynne med imponerer like mye i seg selv som kunsten de inneholder. ”The Winged Victory of Samothrace”. Den hodeløse fart, vinger i stedet for hode, frihetens pris? Og det fortsetter. Med enorme ”Wedding Feast at Cana” av Véronèse og den enarmede Venus fra Milo. Avkappet skjønnhet, ideal i ruiner. Og så Géricault ”The Raft of Medusa”. Maleriet som slår mot meg som en bølge, skaper åndelig dirring. Overdøver min dødelighet.

Det er derfor jeg er her: for å dempe, og helst overdøve følelsen av forgjengelighet. For å oppleve tiden stanse og høre storheten i maleriets stillhet. Jeg kneler innvendig.

Tricolour

Tre kirker, det smaleste huset og memento mori

Den første natten på Montmartre, på hotell Bellevue i Rue D’Orsel. Paris som gradvis dukker frem fra morgentåken. Først Sacré-Coeur og tårene som presser på da jeg ser de fire englene ruve over meg. Mosaikken av Kristus, bysantisk gull. En kolossal, mektig, seirende Kristus som dominerer hvelvet over koret. En du må knele for, men som samtidig nærmest garanterer evig liv, som gjør sin eksistens urokkelig, alle spørsmål overflødige, all tvil utenkelig.

Rue Muller med pelargonia og lavendel i vinduskarmene. Så Rue Myrtha (som Queen of the Willies i Giselle) og Rue Poulet til stasjonen Château Rouge. Metro til Cité, ikke Sainte-Chapelle denne gang, velger å tro at det betyr at jeg skal tilbake til denne ”porten til himmelen”. Nå nøyer vi oss med storslagne Notre-Dame. Klokkene ringer til Angelus, og igjen er jeg takknemlig for at jeg kan knele under det svimlende hvelvet, bøye hodet for lyset som strømmer inn gjennom rosevinduene og hviske ”jeg er ikke verdig”.

Lunsj i Latinerkvarteret, kir sauvignon og croque madame ved St. Séverin-kirken, begravelse rett ved fortauskaféen, død og liv side om side, kirkehagen der den første vellykkede operasjonen for gallestein ble utført på en dødsdømt i 1474. Så videre innover Rue St. Séverin, til nr. 22, det smaleste huset i Paris. Deretter St. Germain-des-pres, gater proppfulle av gallerier. Seinens bredd med kunst, bokselgere og husbåter, etterlengtet grønnhet og svale vindpust.

Kveld med crêpes og hvitvin ved et teater, katten og den eldre mannen på balkongen, regissøren som kommer forbi med et flekkete manus til et kor av ”bravo!” og ”merci!”.

Varmen omslutter meg. Tidløshet og samtidig øyeblikkenes ubønnhørlige fart. Min egen forgjengelighet lukket inn i min mors og mormors ansikter og kropper, vakkert og bittersøtt.

Fraises des boises