Jeg elsker at han får meg til å se meningen i å koke pasta, spise sitrondrops og å løpe. Jeg beundrer hans vilje til å se døden i øynene på hver eneste side, døden som en nærmest triviell nødvendighet, fratatt det dramatiske og uforståelige, døden som en side ved livet som også jeg skulle ønske at jeg kunne akseptere. Og så er det rytmen, inspirert av jazzen og av viljen til å aldri slutte å danse. For han følger Sauemannens oppfordring "dans, dans, dans" til punkt å prikke, svever fra improvisasjon til stram komposisjon, strener framover og litt til siden, gjennom smerten han oppsøker og forfiner.
"Pain is inevitable. Suffering is optional."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar