Fugler som ikke flyr og brønner uten vann

Hva er det egentlig med Haruki Murakami? Hva er det tiltrekkende ved hans verden, hvordan kan man beskrive universet han tegner opp? Er det de parallelle virkelighetene? Vissheten om at vi alle har mulighet til å nå inn til dem, enten ved å sette oss ned i vår egen mørke, dype brønn og sitte der helt til vi faller gjennom veggen, eller ved å konsentrere oss så hardt om et objekt eller en handling at den overskrider sin egentlige betydning?

Jeg elsker at han får meg til å se meningen i å koke pasta, spise sitrondrops og å løpe. Jeg beundrer hans vilje til å se døden i øynene på hver eneste side, døden som en nærmest triviell nødvendighet, fratatt det dramatiske og uforståelige, døden som en side ved livet som også jeg skulle ønske at jeg kunne akseptere. Og så er det rytmen, inspirert av jazzen og av viljen til å aldri slutte å danse. For han følger Sauemannens oppfordring "dans, dans, dans" til punkt å prikke, svever fra improvisasjon til stram komposisjon, strener framover og litt til siden, gjennom smerten han oppsøker og forfiner.

"Pain is inevitable. Suffering is optional."