Den første natten på Montmartre, på hotell Bellevue i Rue D’Orsel. Paris som gradvis dukker frem fra morgentåken. Først Sacré-Coeur og tårene som presser på da jeg ser de fire englene ruve over meg. Mosaikken av Kristus, bysantisk gull. En kolossal, mektig, seirende Kristus som dominerer hvelvet over koret. En du må knele for, men som samtidig nærmest garanterer evig liv, som gjør sin eksistens urokkelig, alle spørsmål overflødige, all tvil utenkelig.
Rue Muller med pelargonia og lavendel i vinduskarmene. Så Rue Myrtha (som Queen of the Willies i Giselle) og Rue Poulet til stasjonen Château Rouge. Metro til Cité, ikke Sainte-Chapelle denne gang, velger å tro at det betyr at jeg skal tilbake til denne ”porten til himmelen”. Nå nøyer vi oss med storslagne Notre-Dame. Klokkene ringer til Angelus, og igjen er jeg takknemlig for at jeg kan knele under det svimlende hvelvet, bøye hodet for lyset som strømmer inn gjennom rosevinduene og hviske ”jeg er ikke verdig”.
Lunsj i Latinerkvarteret, kir sauvignon og croque madame ved St. Séverin-kirken, begravelse rett ved fortauskaféen, død og liv side om side, kirkehagen der den første vellykkede operasjonen for gallestein ble utført på en dødsdømt i 1474. Så videre innover Rue St. Séverin, til nr. 22, det smaleste huset i Paris. Deretter St. Germain-des-pres, gater proppfulle av gallerier. Seinens bredd med kunst, bokselgere og husbåter, etterlengtet grønnhet og svale vindpust.
Kveld med crêpes og hvitvin ved et teater, katten og den eldre mannen på balkongen, regissøren som kommer forbi med et flekkete manus til et kor av ”bravo!” og ”merci!”.
Varmen omslutter meg. Tidløshet og samtidig øyeblikkenes ubønnhørlige fart. Min egen forgjengelighet lukket inn i min mors og mormors ansikter og kropper, vakkert og bittersøtt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar