Triumfbuen, deretter Champs-Elysées. Jardin des Tuileries oversvømmer oss med etterlengtet grønnhet, cappuccino med utsikt til obelisken på Place de la Concorde, plassen der Marie-Antoinette ble henrettet med ansiktet vendt mot sin hemmelige leilighet i Rue Royale 2, forhåpentligvis med en tanke om at det hadde vært verdt det. Det hvite pariserhjulet dukker frem mellom kastanjene og lindetrærne, den lille Triumfbuen og så Louvre. Labyrintisk storhet og pyramidisk glass. Rommene som til å begynne med imponerer like mye i seg selv som kunsten de inneholder. ”The Winged Victory of Samothrace”. Den hodeløse fart, vinger i stedet for hode, frihetens pris? Og det fortsetter. Med enorme ”Wedding Feast at Cana” av Véronèse og den enarmede Venus fra Milo. Avkappet skjønnhet, ideal i ruiner. Og så Géricault ”The Raft of Medusa”. Maleriet som slår mot meg som en bølge, skaper åndelig dirring. Overdøver min dødelighet.
Det er derfor jeg er her: for å dempe, og helst overdøve følelsen av forgjengelighet. For å oppleve tiden stanse og høre storheten i maleriets stillhet. Jeg kneler innvendig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar