Angel

På den annen side er det noe som sier meg at hvis 2012 ender like dårlig som jeg og Mayaene frykter, er det mye mer sannsynelig at vi vil måtte forholde oss til zombier enn til vampyrer (ikke spør hvorfor jeg tror det, det er bare en fornemmelse jeg har). Hvis man ser det på den måten er jo veksten i zombiefilmer- og serier rett og slett en veldig nødvendig og didaktisk veldig riktig ting, vi burde se og lære, bli kjent med vår egen frykt og alt det der, og vips, så er vi plutselig tilbake i den menneskelige psykens uutgrunnelige univers og jeg kjenner at jeg blit interessert igjen.

Anyway, en annen venninne av meg, Ingela, mente at englene var både de nye vampyrene og de nye zombiene: Ungdomslitteraturen florerer visstnok av dødsengler, feministiske engler som dreper menn etc. Hvis dette er riktig, og det er i ferd med å skje en englevending i underholdningsfeltet (en annen ting som kan peke på dette er kritikken filmen My week with Marilyn har fått for å engleaktigegjøre Marilyn Monroes sex-appeal), tror jeg dette kan få vidtrekkende konsekvenser for et eller annet, som jeg vil se på nærmere på i neste måned. Jeg håper januar har vært strålende, og at februar blir enda bedre!

P.S. Her ser jeg at jeg ikke kommer unna uten å si et par ord om bildene. Det var en dark and stormy night ved vulkanen, fullmåne og greier, og vi kunne ikke dy oss for å ta en liten photosession ikke så helt løst inspirert av Jack Nicholsons geniale rolletolkning i Wolf, som happens to be pappas favorittfilm.

Vampires vs Zombies

Pico Bandama

Las Palmas

Puerto Mogan

Arguineguin

Dette har jeg altså diskutert med min venninne Janicke, og vi var begge enige om at selv om det tilsynelatende virker som om zombiene er i ferd med å overta rampelyset (j.f. The Walking Dead, World War Z), så stiller de liksom ikke helt i samme klasse som våre bleke, hoggtennede venner. For det første: De er SÅ mye mindre attraktive! De er ikke i nærheten av for eksempel Eric Northmans kjølige, skarpe, dødelige kjekkhet (men dette får meg igjen til å tenke på et annet spørsmål jeg vil komme inn på ved en annen anledning, nemlig det at Eric gikk inn i en slags zombie-tilstand i siste sesong av True Blood, og med dette mistet mye av sin Ericness og dermed enorme tiltrekningskraft, noe som forhåpentligvis vil resultere i en fruktbar diskusjon om det virkelig er slik at for kvinnen vil alltid personligheten være viktigere enn utseendet, eller rettere sagt: Personligheten er betingende for utseendet, paradoksalt nok også når det kommer til folk som er så usannsynelig kjekke som Alexander Skarsgård).

Uansett: Det er veldig mye mindre attraktivt med en zombie som bare er ute etter å spise hjernen din, enn med en vampyr som, ja, vil drikke blodet ditt, men samtidig er ekstremt kjekk, vet akkurat hvordan han skal se på deg for at du skal føle deg utvalgt (han kunne jo ha drukket blodet til hvem som helst andre, men han velger akkurat DEG), og vet nøyaktig hva han skal si for at du skal blottlegge halsen din og gi deg hen (med andre ord en situasjon som ikke er så veldig forskjellig fra en kveld ute på byen, hvis man er single vel å merke).

Som en meget løs konklusjon vil jeg foreslå følgende: Det som gjør vampyrskikkelsen så interessant som fiende er at i møte med den slåss vi først og fremst mot vårt eget begjær og lyst til å faktisk bli bitt, mens det er ingen som må komme og fortelle meg at det er noen som brenner etter å få hjernen sin spist av en zombie. Derfor må nødvendigvis de mellommenneskelige konfliktene i zombie-serier foregå uten at menneskene interagerer emosjonelt med zombiene, det er en klassisk "oss mot dem" problematikk (selv om jeg så at godeste Brad Pitt i traileren til World War Z prøvde seg på en kommentar av typen "but they are really us and we are like them", men jeg kjøper det ikke). Zombiene er og forblir en fiende som er utenfor oss, mens vampyrene fremfor alt setter fokus mot noe jeg mener er den verste fienden av dem alle, nemlig vår egen forstyrrede psyke.

Mata Hari

Bare for å fortsette litt på tanken fra forrige innlegg: Vi har allerede stadfestet at denne bloggen ikke er anywhere close to actual life og stedene jeg tilsynelatende befinner meg har ingenting å gjøre med min actual localization (dette er jo forresten veldig Mata Hari / hot østeuropeisk spion-like*, det kan jeg like).

Nå går jeg et skritt videre i dette høyst intrikate spillet med leseren (... drumroll ...): Bildene har ingenting med teksten å gjøre! Så kjære leser, mens du ser på vakre bilder av slitte sydlandske husvegger jeg har en aldri så liten obsession med, vil jeg gjerne drøfte noe som har opptatt meg i det siste, nemlig: Er zombiene de nye vampyrene? (Men nå har jeg dessverre ikke tid å skrive mer, så vi sier bare: to be continued...)

* Jeg skjønner at dere kanskje begynner å bli litt lei av disse tilleggsforklaringene, men se på dem som endnotes: Og vi vet jo alle innerst inne at det er ingen som gidder å lese endnotes. Oh please! I vår superhektiske inntrykksbombarderte hverdag er det så vidt vi tar oss tid til å la blikket gli ned på siden for å lese fotnotene. Anyway, Mata Hari var som kjent både danser og spion, hennes danseferdigheter var rett og slett en betingelse for hennes spionferdigheter, hun ganske enkelt razzle-dazzled them (noe som jeg vel ikke trenger å si er meget passende), og med hot østeuropeisk spion mener jeg noe a la Isabella Scorupco i en av de første Mission Impossible filmene. Sånn, da var det også oppklart.

Anywhere close to actual life

eller for å sitere en av mine absolutte favorittbloger Park & Cube: "If this blog ran anywhere close to actual life it might seem that I'm ringing in New Year from sun kissed Greece", eller i mitt tilfelle ikke noe mindre sun kissed, om enn kanskje litt mindre jet-set St. Brigida. Men sorry folkens, actual life har aldri vært en av mine sterke sider, og har da heller ikke vært et tema jeg finner spesielt interessant, annet enn som et meget løst utgangspunkt (et sted må man jo begynne en historie). Så jeg sier det en gang for alle: Denne blogen er ikke i nærheten av actual life, og har heller ikke noen aspirasjoner eller pretensjoner om å være det. Dere vil aldri vite nøyaktig hvor jeg befinner meg, eller om noe av det jeg skriver er ment seriøst. Men dette burde vel strengt tatt ikke komme som en overraskelse på noen. Let's face it, jeg er en 31 år gammel litteraturviter / mislykket danser som seriøst vurderte å skaffe meg visittkort med tittelen fashion-bloger/writer/it-girl/part-time-model. Actual life? Not my cup of tea.

Fore!

Gran Canaria, eller The Island som jeg liker å kalle den, her jeg har tilbragt akk så mange herlige uker, men aldri tidligere i januar. Det er utvilsomt noe veldig flott med kontrasten mellom snø, is og måkeskrik fra Akerselva, og det beroligende palmesuset, bare ispedd et par "Fore!"* fra spanjoler i uklanderlige antrekk og noen asiatiske (selvfølgelig) golf prodigys. Så jeg rusler rundt her på golfhotellet med det velklingende navnet Bandama, prøver å være så stille som mulig når jeg ser mennesker med køller og tar mye bilder av blomster i noe som må sies å være min favorittfargecombo i den botaniske verden (om enn ikke nødvendigvis i andre sammenhenger) nemlig det hedenske oransje og det sakrale lilla.

* Igjen, dette vet dere nok, men for sikkerhets skyld: "Fore!" er altså et varselrop i golf, noe spillere plikter å rope når den finnes den minste, jeg gjentar, den minste mulighet for at golfballen kan treffe en spiller eller en tilskuer.

Euphorbia pulcherrima

Jeg tillater meg å vie denne fredag den 13 (som jo riktignok ikke er trettende dag jul, men tretten står unektelig i sammenheng med tretten, og dessuten, who cares, i Polen tar vi ikke ned julepynten før 1. februar), uansett, jeg vil vie denne fredagen til en liten studie av julestjernen (altså blomsten) i et litt annet habitat enn vi nordboere er vant til å se den.

Vanligvis hersker denne lille potteplanten på diverse julepyntede bord, men på Gran Canaria vokser den altså i store busker som finnes nesten overalt. Den kommer visstnok opprinnelig fra Mexico, ble kalt det velklingende cuetlaxochitl av Aztekerne, og i følge dem fikk den sin karakteristiske røde farge da en gudinnes blod dryppet ned på bladene. Poetisk historie, poetisk navn, og ikke noe mindre poetisk er denne skjønnheten i kombinasjon med det asurblå vannet i bassenget og plaststolenes ubarmhjertige hvithet.

Konjakk og bridge

Som den jet-setteren / trendsetteren jeg jo er, begynner jeg det nye året på Gran Canaria, på hotell Bandama som ligger litt oppe i fjellene, rett ved siden av et vulkankrater der noe vi tror er en en gal potetbonde holder til (men mer om om dette senere). Pappa spiller golf, jeg sitter og jobber (gledene ved å være freelancer), og om kveldene går vi ut og spiser kanariske poteteter i mojo-saus, reker i hvitløk og drikker cuba libre.

Flyturen var en meget koselig opplevelse, på et fly fullstappet med pensjonister, et fly fullt av alderdom og skrøpelighet, men også livsglede og moro, perfekt for undertegnede som jo lengst der inne utvilsomt er en gammel sjel. Jeg satt ved siden av en meget festlig nordlending som hadde en del pusteproblemer og et pusteapparat, men dette hindret han ikke i å styrte konjakk og fortelle gode historier om sine mange bridge-relaterte opplevelser, både i Mjøndalen (wherever that is) og i Puerto Mogan, hvor han og hans kjæreste / elskerinne / fling (?), også hun godt over sytti, tilbringer vinterhalvåret. Så endelig har jeg fått et lite innblikk i bridgens uutgrunnelige verden, og kjenner at jeg begynner å glede meg til jeg blir pensjonist.

Y. S. Laurent & J. J. Astor

Jeg drømte at Yves Saint Laurent insisterte på designe en ringkolleksjon for Tiffany's med undertegnede som inspirasjon, til John Jacob Astors IV* store begeistring. Ringene han skapte kan best beskrives som beyond baRock meets art nouveau, og jeg trenger vel ikke å si at champagnen fløt.

* Regner selvfølgelig med at dere vet hvem J. J. Astor IV er, men for ordens skyld: Forretningsmannen, investoren og forfatteren, den av Astor'ene som gikk ned med Titanic.

Denne drømmen glir nå rett inn på listen over mine favoritter og 'drømmer jeg vil bruke for å forklare min personlighet', selvfølgelig rett ved siden av den der jeg er på et slags tivoli, tar en rutsjebane som visstnok skal avsløre min rolle i det store bildet (altså i kosmos), og til min store tilfredsstillelse (men kanskje ikke så store overraskelse) på slutten av turen ser et enormt, blinkende neonskilt med den velklingende tittelen "Founder of the Universe". Jeg tenker at både Freud og Jung ville vært stolt!

Vil gjerne høre "the best of" av deres drømmer, kjære lesere! Og i og med at minst to av mine faste lesere er høyst profesjonelle vandrere i psykens uttgrunnelige univers, så tenker jeg vi her vil kunne få en fruktbar og berikende diskusjon.

P.S. Bildene har egentlig ingenting med saken å gjøre, men samtidig er jo forbindelsene i drømmer noen helt andre enn de i virkeligheten, og dessuten går jeg inn i 2012 minst like selvopptatt som jeg har vært hittil, og fashion kan jo alltid settes i sammenheng med fashion. Derfor benytter jeg anledningen til å presentere den mest klassiske av de to versace-kjolene in action, denne gangen sammen med et fantastisk pilgrimsmykke jeg har fått låne av min mamma.

No more champagne

and the fireworks are through, som Bjorn, Agnetha, Anni-Frid og Benni ville sagt det, og selv om både juleferingen og nyttårsaften var svært vellykket, så er det med en viss lettelse jeg legger bak meg julestria og pinnekjøttet, og begynner på 2012 (som jeg inderlig håper vil ende litt bedre enn det jeg og mayaene frykter).

Med bakgrunn i tittelen på dette innlegget og de første bildene vil nok mange av mine trofaste lesere få seg en liten støkk og tenke: Men hva i s..., går Mischka inn i 2012, ikke som en dekadent cutting edge fashion and style-blog, men som en matblogg (ikke et vondt ord om disse, forresten)??? Jeg kan berolige dere med at det altså ikke er tilfelle, men jeg ble så inspirert av min kjære hubbys skills på kjøkkenet at jeg følte meg kallet til dokumentere lagingen av sjokolademoussen from A to Z.

Bortsett fra sjokoladeherligheten (som jeg forresten fikk lov til å pynte med bringebær og mynteblader) serverte vi et kalkunbeist og soppsuppe etter farmors oppskrift, det var champagne, sherry with the soup miss Sophie-style, det tradisjonelle gammelnorske julespillet gnav og kåring av årets highlights. Det var litt uenighet da vi kom til film-kategorien, da en av gjestene var frekk nok til å motsette seg vertinnens skarpsindige og slående argumentasjon for at Black Swan virkelig var årets film, men krisen ble avverget med en avledningsmanøver som involverte champagne og stjerneskudd, og festen kunne fortsette. Anyway, la meg avslutte som jeg begynte, med de evigaktuelle (party)svenskenes velvvalgte ord:

Happy new year

Happy new year

May we all have our hopes, our will to try

If we don't we might as well lay down and die