A spectacle of yourself

Ja, da har jeg endelig, innimellom alle de halvdårlige krimseriene og den utrettelige sjokoladegnafsingen, fått somlet meg til å begynne på Édouard Levés Selvportrett. En underlig bok. Her er en liten smakebit: «Jeg glemmer det jeg ikke liker. Jeg har kanskje, uten å vite det, snakket med en som har tatt livet av noen. Poteter gjør meg søvnig. Jeg kikker inn i blindgater. Jeg hører egentlig ikke etter når noen snakker til meg. Jeg snakker med tingene mine når de er lei seg. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver. Jeg bevarer roen under gjenforeninger. Jeg har ingenting imot nyttårsaften. Jeg tror det finnes et liv etter livet, men ikke en død etter døden. Jeg spør ikke om man elsker meg. Den beste dagen i livet mitt har kanskje allerede vært.»

Jeg merker jo at det er veldig lenge siden jeg har skrevet om bøker på denne bloggen, og denne er kanskje en litt avansert bok å begynne med. Men på mange måter føler jeg at monsieur Levés prosjekt «det å bli spesialist på seg selv» er noe beslektet med, ja, nettopp det å blogge. Édouard gjør dette gjennom å skildre de mest bagatellmessige inntrykk og oppfatninger han har. Og er det ikke nettopp det en blogg er, et slags selvportrett som, ubevisst eller bevisst tar utgangspunkt i det at det er de små, og ikke nødvendigvis de store tingene som gir oss vår identitet? Eller for å sitere forordet av Nicolas Bouyssi: «Gjennom den ekstreme oppmerksomheten rettet mot ham selv, mot det som vekker hans nysgjerrighet, og det som holder på den, klarer Édouard Levé litt etter litt, og på forbløffende vis, å lade ting bare han gjør med verdi»

Men dette vekker noen interessante spørsmål i forhold til noen andre jeg har tenkt litt på i det siste, nemlig Karl Ove Knausgård. Jeg synes i det minste han fortjener et eget innlegg, så her vil jeg nøye meg med et sitat som begynner en artikkel om Min Kamp i det siste nummeret av Vinduet: «The occupational hazard of making a spectacle of yourself, over the long haul, is that at some point you buy a ticket too.» - Thomas McGuane, Panama (1978)

Gåter i mørket

Og sist men ikke minst: Hobbiten og Tolkien som representanter for det som både er min business og min (av og til guilty) pleasure: litteraturens fantastiske verden. Jeg kan kanskje ikke Greenblatt-style si at dette er en loveaffair som "began with my desire to speak with the dead", men jeg er i alle fall veldig takknemlig for alle de timene jeg har brukt til å lese, og gleder meg stort til alle timene jeg skal tilbringe med bøker jeg ennå ikke har lest eller som jeg har lyst å komme tilbake til. Denne adventstiden har jeg laget meg en liten privat ekstra adventskalender med Hobbiten, der jeg har kost meg med et kapittel hver dag. Og nå kommer julen, med Thomas Bernhard og Thomas Mann og Dehnels bok om Goya, og kanskje noen godsaker jeg finner i bokhyllen til svigermonsteret. Oh joy!

Hodet ute av vater

Igjen er jeg fanget i Murakamis fantastiske univers, denne gang i form av romanen Dans, dans, dans. Jeg ville gjort mye for å få muligheten til å tilbringe en natt på dette hotellet...

"Et mystisk hotell.

Det fikk meg til å tenke på en biologisk blindgate. Et genetisk tilbakeskritt. Et naturens lune som hadde skysset en organisme inn på feil vei, uten mulighet for å snu. Den vektoren som driver utviklingen videre, var satt ut av spill, en levende art satt igjen ensom og forlatt bak historiens forheng, i Landet som tiden glemte. Og uten at noen hadde gjort noe galt. Ingens skyld, ingen redning mulig.

Hotellet skulle aldri vært bygd der det lå. Det var den første tabben, og siden ble alt bare verre. Det var som når en skjorteknapp kneppes feil, hvert forsøk på å rette det opp hadde ført til en annen nydelig - for å ikke si elegant - røre. Det var liksom ingenting som var riktig. Samme hva man så på, grep man seg i å skakke aldri så lite på hodet. Ikke nok til å volde virkelig skade, heller ikke nok til å virke særlig rart. Hvem vet? Kanskje vente man seg til den vinklingen på tingene (men hvis man gjorde det, kunne man aldri mer betrakte verden uten å holde hodet ute av vater).

Det var Hotell Delfinen. Det normale, det var det som manglet. Rot opp og rot i mente, til metningspunktet var nådd, og i en ikke altfor fjern fremtid måtte det uvergelig bli oppslukt i tidens malstrøm. Det var noe enhver kunne se ved et øyekast. Et stusslig sted, bedrøvelig som en trebent svart hund i dyvått desemberregn. Triste hoteller fantes overalt, ja vel, men Delfinen var i særklasse. Hotell Delfinen var innbegrepet av tristhet. Hotell Delfinen var tragisk."

Høye tårn og dype brønner

Etter å ha sett programmet "Ei rituell verd" husket jeg plutselig Japan. Det merkelige, minimalistisk-psykotiske Japan, landet som for meg ble Haruki Murakamis univers. Jeg dedikerer derfor de kommende dagene til Toru Okadas og Mai Kasaharas (for å ikke glemme Kreta og Malta Kanos) forvirrende, underlige, smertelig vakre verden som i desember 2008 også ble litt min.

Reading now

"Med dunkende hjerte sjekket han. Han hadde lest riktig. Det ville altså si at Vernier hadde 'sitert' et vers av Mallarmé to år før det ble skrevet, at han hadde plagiert Verlaine ti år før 'Glemte arietter', at han hadde skrevet Gustave Kahn-poesi nesten et kvart århundre før Kahn selv! Det ville altså si at Lautréamont, Germain Nouveau, Rimbaud, Corbière og en hel del andre bare var kopister som hadde etterlignet en genial, miskjent poet som i ett eneste verk hadde klart å sammenfatte den substansen som tre eller kanskje fire generasjoner forfattere skulle nære seg av!"

Reading now

"Den langvarige krystalliseringsprosessen som hadde forandret den døde grenen til et sant underverk, stod for Beyle, med hans egne ord, som en allegori over kjærlighetens vekst i våre sjelers saltgruver. (...) Mme Gherardi var imidlertid ikke beredt til å gi avkall på den barnlige fryden som beveget henne denne dagen. (...) Beyle oppfattet dette som en demonstrasjon av en av de vanskelighetene som alltid uten varsel dukket opp når han lette etter en kvinne som kunne leve opp til hans egen tankeverden."

Reading now

Reisefieber, Mikołaj Łoziński

"Najgorsze są wspomnienia, których nie lubię pamiętać (...) Przypominają mi się w szczególach, których jeszcze tydzień temu nie pamiętałem. Żyłem przecież z nimi, tyle lat musiały gdzieś we mnie być. Troche jak nocna burza, która budzi ze snu. Rano słońce, ani śladu deszczu. I dopiero parę nocy później, kiedy znów tak pada, przypomina się tamta burza."

"De verste er minnene som jeg ikke liker å huske (...) De kommer tilbake til meg med alle detaljene som jeg ikke husket for en uke siden. Jeg levde jo med dem, i så mange år må de ha vært et sted i meg. Litt som et nattlig tordenvær som vekker oss opp av søvnen. Om morgenen er det sol, ingen tegn til regn. Og først et par netter senere, når det regner slik igjen, husker man det andre tordenværet."