Hodet ute av vater

Igjen er jeg fanget i Murakamis fantastiske univers, denne gang i form av romanen Dans, dans, dans. Jeg ville gjort mye for å få muligheten til å tilbringe en natt på dette hotellet...

"Et mystisk hotell.

Det fikk meg til å tenke på en biologisk blindgate. Et genetisk tilbakeskritt. Et naturens lune som hadde skysset en organisme inn på feil vei, uten mulighet for å snu. Den vektoren som driver utviklingen videre, var satt ut av spill, en levende art satt igjen ensom og forlatt bak historiens forheng, i Landet som tiden glemte. Og uten at noen hadde gjort noe galt. Ingens skyld, ingen redning mulig.

Hotellet skulle aldri vært bygd der det lå. Det var den første tabben, og siden ble alt bare verre. Det var som når en skjorteknapp kneppes feil, hvert forsøk på å rette det opp hadde ført til en annen nydelig - for å ikke si elegant - røre. Det var liksom ingenting som var riktig. Samme hva man så på, grep man seg i å skakke aldri så lite på hodet. Ikke nok til å volde virkelig skade, heller ikke nok til å virke særlig rart. Hvem vet? Kanskje vente man seg til den vinklingen på tingene (men hvis man gjorde det, kunne man aldri mer betrakte verden uten å holde hodet ute av vater).

Det var Hotell Delfinen. Det normale, det var det som manglet. Rot opp og rot i mente, til metningspunktet var nådd, og i en ikke altfor fjern fremtid måtte det uvergelig bli oppslukt i tidens malstrøm. Det var noe enhver kunne se ved et øyekast. Et stusslig sted, bedrøvelig som en trebent svart hund i dyvått desemberregn. Triste hoteller fantes overalt, ja vel, men Delfinen var i særklasse. Hotell Delfinen var innbegrepet av tristhet. Hotell Delfinen var tragisk."