We're all mad here

Alice in Wonderland. Jeg husker fortsatt boken min mamma leste til meg, og som jeg etterpå fortsatte å lese, igjen og igjen. Jeg husker fallet gjennom kaninhullet, jenta som nesten druknet i sine egne tårer, kaninen, flamingoene og teselskapet, en verden jeg på en merkelig måte følte meg helt hjemme i.

Så hva er det som fascinerer meg slik med Lewis Carrolls fantastiske univers, nå reaktualisert (og noe forvridd) i Tim Burtons versjon? Først og fremst tanken om galskapen som eneste og beste mestringsstrategi i en verden som aldri svarer til forventingene. Frihet fra fornuft, normer og form, som samtidig innebærer en overgivelse til de mørke kreftene i oss selv, til galskapen som hviler under hvert tilsynelatende rolige åndedrag, hvert voksne valg, hver veloverveide replikk. Dette er en historie om å møte sin egen frykt, ansikt til ansikt, uten hverdagens lindrende slør, uten den trygge strukturen av konvensjoner. Om å beholde barndommen som tilstand, om å aktualisere den ved behov og aldri, aldri tillate seg å miste den av syne.  

Jeg liker Burtons tolkning, med nydelige Mia Wasikowska som gang på gang utbryter "Curiouser and curiouser!", geniale Johnny Depp som fortsetter å spørre: "Why is a raven like a writing desk?". Jeg liker at filmen fremhever Alices valg om å følge den hvite kaninen, hennes vanskeligheter med å passe inn som billedliggjøres av det at hun alltid er enten for liten eller for stor. Jeg elsker kostymene, karakterenes litt melankolske selsomhet, det estetiske kaos og den milde, bittersøte tristheten som duver i bakgrunnen.     

For sannheten er vel den at vi alle trenger et kaninhull å falle ned i. Vi trenger alle noen som stryker oss over vår feberopphetede panne, mens de sier: "Yes. You're mad. Bonkers. Off your head. But I'll tell you a secret - all the best people are."