mandag 1. mars 2010

Shoot the moon


dancingmadlybackwards
En perfekt ballett å begynne denne kvelden med, denne 'quadruple bill' som er noe av det mest vellykkede jeg har sett Nasjonalballetten gjøre de siste årene. I dette første stykket er dansen og bevegelsen i fokus. Danserne er sorte silhuetter mot den rosa bakgrunnen, ansiktsløs perfeksjon med linjer som aldri synes å ende, med teknisk bravur som tar pusten fra meg. I forkant av premieren har Gakuro Matsui øvd inn åpningssoloen til fullkommenhet, bare for å lære at han skal danse den baklengs. Han gjør dette overbevisende, uten musikk, med den forvanskede bevegelsen i fokus. Så går teppet ned, bare for å gå opp igjen sekunder senere, denne gangen til Peteris Vasks vakre Viatore. Resten av danserne er ren styrke og presisjon, sirklene og vendingene preger det koreografiske uttrykket. David Dawsons koreografi minner litt om Forsythe, gir meg noen assosiasjoner til mesterlige In the middle somewhat elevated. Med jevne mellomrom løper danserne i sirkler rundt scenen, fram og tilbake, for å billedligjøre tidens ustoppelige gang. De går aldri av scenen, alle soloene og duettene har vitner, tause tilskuere. Dansen synes å være mer for dem enn for publikum, det er ikke henvendelse og formidling, men heller dans i sitt reneste uttrykk. Den er ikke skapt for å bety, men for å være tilstede i et ustoppelig nærvær, større enn livet selv.

The Wake
Timene etter en begravelse. Øyeblikkene der man prøver å forsone seg med tapet, som fortsatt er så intenst, overstrømmende og nært. Uslipt sorg. Døden som en tilstedeværelse i scenebildet, både i bakteppet danserne bryter seg gjennom, og i skikkelsene i grå frakker som preger scenen med jevne mellomrom. Dette er en helt annen Jo Strømgren, med en dybde og en mystikk han lykkes med. Danserne er mer menneskelige enn i den forrige balletten, Ingrid Lorentzen som alltid overbevisende, Lisa Nielsen med en imponerende modenhet i uttrykket. Kostymene er også talende, med den røde fargen som en illustrasjon av livet, blodet som fortsatt strømmer gjennom disse kroppene, enn så lenge. For enhver begravelse er jo egentlig en påminnelse: om at klokkene ringer også for oss, om at det vil komme en dag da det er vår tur til å forbli bak forhenget.

Access
Sølvi Edvardsens nydelige duett føles som en bonus. Det er først og fremst Christopher Kettner som hedres her, i det som er hans siste sesong med Nasjonalballetten. Men det er gjennom samspillet med Victoria Herbert at han kommer til sin rett som danser, akkurat slik den vellykkede relasjonen har evnen til å få frem det beste i oss. Og det er relasjon det handler om her. Om å få tilgang til et annet menneske, en tilgang der flere og flere rom åpnes for hver bevegelse, der nærheten går i bølger, men der den samtidig øker og vokser i ektehet. Den eneste rekvisitten er en gjenstand som går fra å være en pidestall, til å bli en seng, deretter en vegg, for så å skyves ut og etterlate scenen tom og danserne til seg selv. Og det ender i overgivelse til den andre, en overgivelse som samtidig ikke slutter å ta, og som synes å være den fullkomne tilfredstillelse.

Shoot the moon
Her mangler jeg ord. Dette er dansekunst på høyeste nivå, et stykke som får meg til å glemme tid og sted, som får hårene til å reise seg på armene og tårene til å presse på. Paul Lightfoot og Sol León har laget en koreografi som lykkes fullstendig med å uttrykke den menneskelige eksistensens balansering på randen av galskap. De fem danserne er kunstnere med et kroppspråk og en mimikk som rører ved det dypeste i meg, og den stående applausen de får etter endt forestilling vitner om at det er flere som sitter igjen med det samme inntrykket.

Eugenie Skilnand og Phillip Currell er flotte sammen, hun i sin lavmælte desperasjon, han i sine forsøk på å holde henne hos seg. Så er det Parvaneh Scharafali fra Nederlands Dans Theater. I henne smelter teknikk og uttrykk sammen til en enestående rolletolkning, med en mimikk som er en stumfilmstjerne verdig. Det fantastiske spillet i hennes ansikt fanges av kameraer og gir oss muligheten til å se henne gå fra sorg, til sinne, til lidenskap, til glede, til galskap i løpet av sekunder. Samtidig kan vi følge hennes tekniske briljans: de intrikate bevegelsesmønstrene og det glimrende samspillet med Kristian Alm og Silas Henriksen. Det er kanskje hos Alm galskapen får sitt tydeligste uttrykk: en moden, overmoden kjærlighet som omdannes til raseri og hat, som ender i vanvidd som beveger seg på grensen til det suisidale. Og Silas Henriksen, med sin ungdom, styrke og tydelighet, med selvsikkerhet og kraft i partnerarbeidet, levende til smertegrensen.

Dette er mennesker innestengte i et perfekt interiør, i rom med tapeter, vinduer og dører, mellom vegger som ikke kan brytes ned uansett hvor hardt man skyver, dører som ikke kan og ikke bør åpnes, vinduer som man bare kan hoppe ut av. De skylder kanskje på månen, på en ytre kraft som driver dem til å følge sine instinkter, lyster og innerste lengsler. Innestengt i sine perfekte kropper, bak guddommelig vakre ansikter, drevet av misrettet lidenskap og nagende samvittighet, der friheten alltid betales med skyld. Men inntrykket ballettens siste bevegelse etterlater i meg er at noen ganger er nettopp denne skylden helt nødvendig for et annet menneske. Slik den unge mannen tar imot den voksne kvinnens essens, lar henne bli helt avgjørende for alt han gjør resten av sitt liv. Dette gjør tilgivelse mulig. Det gir oss retten til å prøvende hviske: forlat oss vår skyld.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar