Kanskje fordi den rammer de menneskene som har satset alt, som har lykkes for alles øyne, og som nå derfor må gå under med alle som publikum. Fordi den ligger innfelt i fremskrittet. Fordi vi alle vet at for å spille fallitt, så må man spille.
Og det går nedenom og hjem. I Påskeparaden av Yates, der det visstnok ikke går stort bedre enn i hans Revolutionary Road. I Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler, Svermen av Schatzing, Margaret Atwoods The Year of the Flood.
Å feile som en nærmest nødvendig konsekvens av å i det hele tatt ha mot til å prøve. Men også som den menneskelige utviklingen i sin ytterste konsekvens, vitenskapens fallgruve, en verden fylt med Ikaroser på sin utrettelige ferd mot solen.
Og vi lytter, lar oss forundre og engasjere av krisen som drivkraft. Av de uslepne, ensomme, engstelige stemmene, av drømmene som brister og rammene som oppløses. Den nye syndfloden. De store og de små sammenbrudd. Menneskelig og ideologisk fallitt.
Krisens beundrere. Kaosets tilhengere. Konkursens ivrige supportere som lar seg drive med av nederlagets storhet, av det befriende, uforpliktende, ansvarsløse i undergangen. For den guddommelige komedie er i ferd med å bli erstattet av den menneskelige tragedie, men fortsatt er det nedstigningen til Inferno som er det mest interessante.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar