mandag 27. september 2010

The violently beautiful fantasies





Les Ballets Russes. Serge Diaghilevs kompani som bragte den russiske balletten tilbake til scenene i Paris, med det eksotiske og orientalske ytterligere fremhevet, og med en sterkere mannlig danser. Dekadente, morbide, erotiske balletter som sjokkerte og fascinerte det parisiske publikum.

Ballettene var for det meste en-aktere, med mannlige dansere som slaver, narrer, barbarer og overnaturlige skapninger. Karakterdanseren fikk endelig hovedrollen, men kvinnerollen beholdt sin betydning. Sylfiden og bondepiken var blitt en kvinne som tok skjebnen i egne hender, "woman-as-destroyer".

Bakst, Benois, Rimsky-Korsakov og selvfølgelig Fokine. Mannen som fornyet den russiske balletten: det ekspressive og gjennomførte, musikk som skapte den rette atmosfæren og trinn som beveget seg utenfor den strenge klassiske kanon. Uttrykket veide sterkere enn formen, men også den var fornyet, inspirert av den japanske kunsten og russisk folklore, assymetrisk, spiralformet og til en viss grad tilfeldig. Intense, forbudte farger, kombinasjoner og harmonier."The violently beautiful fantasies of nineteenth-century Orientalist painting finally became flesh".

fredag 24. september 2010

onsdag 22. september 2010

A poetic image and a panting, pespiring body

Bayadère. Sylfidens eksotiske søster. Haremets ukronete dronning, som bragte med seg Østens frihet, fremmedhet og temperament. Den fiktive Østen selvfølgelig, "Europe's collective daydream of the Orient". Den kulturelle markedsplassen som hver kunstner og koreograf kunne fylle med sine lengsler og visjoner.

Det glamorøse og det promiskuøse, fristerinner for de romantiske drømmerne: "men whom no reality can truly satisfy". I disse bayadèrene ble dikotomien mellom kropp og ånd kanskje enda mer tydelig, der de danset seg inn i rollen som en selvstendig arbeidende kvinne og en potensiell elskerinne, et poetisk bilde og en levende kropp.

søndag 19. september 2010

In pursuit of the sylph


Hvem er hun egentlig, denne sylfiden? En ånd, en alv, en fe? Et sted mellom det uskyldige og det farlige, det eteriske og det forførende, romantikkens perfekte uttrykk. Hun har vinger. Hun bruker dem og sin gratie til å frata dødelige menn et liv i trygghet, gjør det umulig for dem å velge normaliteten, hverdagen, det jordnære. Og så dør hun, slik at de taper alt. "The Beautiful Danger"

Blant de romantiske ballettene kroner La Sylphide og Giselle, med sine mørke og mystiske plots, "the edge of morbidity, the hallucinatory visions, misty female sensuality". Med galskapen som en naturlig følge av den umulige motsetningen mellom kropp og ånd, den intense trangen til å fortsette å danse, helt uavhengig av konsekvensene. Kunstens seier over livet.

Ballettens første storhetstid, med ballerinaer lette som luft, likevel helt fratatt det atletiske og anorektiske. De tynne ble latterliggjort og hånet: "she wasn't even substantial enough to play the part of a shadow". Danseren som ånd og som kvinne, det feminines seier i teatret, kvinnelighet som nærmet seg guddommelighet, ballerinaen som borgerskapets rockestjerne. I evig bevegelse, med en rastløshet som kunne tolkes som flukt fra virkeligheten og en ustanselig søken etter det som var på den andre siden.

torsdag 16. september 2010

The uneasy balance


Det er vanskelig for meg å skrive om dans. Eller kanskje det er riktigere å si at det er vanskelig å skrive om
mitt forhold til dans på en riktig måte. Det jeg skriver formidler aldri helt riktig mine grunner til å danse, mine følelser for den kunstformen, alt jeg følte som danser og tomrommet den har etterlatt nå som den ikke lenger er en aktiv del av mitt liv og min identitet.

Så jeg prøver en annen strategi. Jeg vil nærme meg den ved å lese. Forhåpentligvis har mine leseferdigheter blitt utviklet siden jeg var danser, og kanskje vil andres tekster om dans åpne mine minner nok til at jeg husker og forstår hvordan det var å gå med en t-skjorte med påskriften "I live to dance. I dance to live", og virkelig føle sannheten i de ordene i hvert bein i min trettenårige kropp.

Jeg begynner med Time and the dancing image av Deborah Jowitt. På forsiden er det et bilde av Marie Taglioni og et av Martha Graham. Det klassiske og det moderne. I disse to bildene er det helt tydelig at det klassiske skal oppfattes som noe kontrollert, lett og forfinet, mens det moderne er det sterke, dramatiske og dynamiske. Men kan man virkelig gjøre et så tydelig skille? Og er det en motsetning mellom disse to, eller er de uttrykk for det samme?

Her føler jeg igjen det banale luske veldig nært min skrift. Men jeg lar meg ikke skremme og fortsetter lesningen, i håp om at alle disse forsøkene er mine øvelser ved barren, som til slutt vil resultere i en glimrende adagio ute i senter. Alt til sin tid.

tirsdag 14. september 2010

Surviving the night












Høstutstillingen. Jeg liker mange av fotografiene, kanskje særlig Onbalanced av Ingrid Eggen og Boom I, II og III av Annar Bjørgli. Først de unge kvinnene, minimalistisk kledd, mistilpasset i sine omgivelser, men det er nettopp dette som gjør dem interessante, som gjør at deres kropper vrir seg mellom de begrensende interiørene og blir estetiske forlengelser av det indre ubehaget. Så mennene med hoder som har forsvunnet opp i røyk, det normale blir utvidet av noe kunstig, røyken som noe de kan gjemme seg bak og som samtidig gjør dem til noe mer enn mennesker, drar dem ut av naturen og inn i det mystiske.

Så er det maleriene. Jeg tiltrekkes av det eventyrlige og surrealistiske, men også av tekst som bilde, som utvidelse av bildet, eller bare som tekst. Roots and Ruin med nettopp blandingen av røtter og ruiner, trærne som strekker seg over og omfavner bygninger og mennesker, trær som minner om mennesker, bygninger med forvridde perspektiver og der forfallet er i ferd med å fullbyrdes. De tre små dragene i Mothers Milk, en forlengelse av Narnia, Den Uendelige Historien, Ringenes Herre.

Jeg liker skulpturen av Randi Nygård, kanskje fordi jeg aldri ville tenkt på den som en skulptur. Komplekse system oppstår gjennom ei rekke enkle interaksjonar 3 er et nummer av National Geographic som det er klipt i, slik at de forskjellige reportasjene og fotografiene flettes inn i hverandre og blir til en virvel av inntrykk som suger oss inn i malstrømmen på forsiden. Enkelt, og samtidig veldig sammensatt.

Videokunsten har jeg litt problemer med. Jeg liker følelsen av å ta på meg hodetelefonene, forsvinne inn i små verdener av lys, lyd og bilde, og kanskje særlig den som er filmet på t-banen i Oslo, men som likevel viser denne underverdenen som noe fullstendig fremmed, med loddrette og vannrette forskyvninger, små bruddstykker av liv som presser seg på meg og gjør at jeg ser de som om for første gang. Og til slutt Human av Thomas Østbye. Underlig, vakker film som for meg formidler denne utstillingens hovedstrømning: den menneskelige svakhet, skjørhet og skjønnhet, en bønn om å få oppleve en dag til, om å "survive the night".

mandag 13. september 2010

Søteste Silje

Gratulerer med dagen, min skjønne!
Tenker på deg, savner deg, utrolig glad i deg!








torsdag 9. september 2010

So much responsibility in place of a vanished tail

Fra Dinosaur Egg til Dinosaur Skeleton. Her er Szymborskas dikt i engelsk oversettelse, oversatt av Barańczak og Cavanagh. Dette og mange andre av hennes dikt kan man finne på google books

Dinosaur Skeleton
Beloved Brethren, 
we have before us an example of incorrect proportions.  
Behold! the dinosaur skeleton’s looms above –   

Dear Friends, 
on the left we see the tail trailing into one infinity,  
on the right, the neck juts into another – 
  
Esteemed Comrades,  
in between, four legs that finally mired in the slime  
beneath this hillock of a trunk –   

Gentle Citizens,  
nature does not err, but it loves its little joke:  
please note the laughably small head –   

Ladies, Gentleman,  
a head this size does not have room for foresight,  
and that is why its owner is extinct –   

Honored Dignitaries,  
a mind too small, an appetite too large,  
more senseless sleep than prudent apprehension –   

Distinguished Guests,  
we’re in far better shape in this regard,  
life is beautiful and the world is ours –   

Venerated Delegation,  
the starry sky above the thinking reed  
and moral law within it –   

Most Reverend Deputation,  
such success does not come twice  
and perhaps beneath this single sun alone –   

Inestimable Council,  
how deft the hands,  
how eloquent the lips,  
what a head on these shoulders –   

Supremest of Courts,  
so much responsibility in place of a vanished tail –

tirsdag 7. september 2010

Er nu lettsindigheten ute og går igjen?

Det er et dukkehjem. Kulissene er av lyst, ubehandlet tre, det er noe enkelt, skandinavisk over dem, men skandinavisk på den gamle måten, før uskylden forsvant. De skisserer - i likhet med stuepikens beroligende stemme - en forstue, et pianoforte, kobberstikk. Og de forandrer funksjon, de er ikke fastsatte, men bærer i seg evnen til forandring, på bekostning av å være utydelige skisser.

Og slik er personene også. Ikke helt definerte, avhengige av manuset som gjennom hele stykket ligger sentralt på scenen, og som kanskje i særlig grad Nora helt tydelig leser fra i de første scenene. Men de bærer alle preg av å forholde seg til en tekst som ikke er internalisert, men som likevel er en fast og betryggende struktur, i likhet med samfunnets regler som ingen reflekterer over, men som alle forholder seg til.

Det hele er veldig tekstbasert, hvert av ordene uttales langsomt og tydelig, alle setningene får en tyngde og samtidig en komisk effekt som skapes av den ironiske, nærmest apatiske måten de uttales på. Og for en tekst det er! Med: "Er det lerkefuglen som kvidrer der ute?", "Er det ekornet som romsterer der?", og det fantastiske: "Men kjæreste beste Nora, du danser jo som om det gikk på livet løs."

Og det gjør hun også, denne strålende, underlige Nora. Fascinerende fra første til siste replikk, med de små smilene der hun bare viser oss fragmenter av sin utstråling, men som er mer enn nok til å forstå doktor Ranks kjærlighet. Med den avmålte ironien, med styrken og alvoret som omslutter henne den siste scenen. Lenge leve Nora Helmer, og måtte hun alltid gå.

søndag 5. september 2010

Black Hearted Queen

Høsten er her, ugjenkallelig. Med lett melankoli, Scout Niblett med "Kiss" og "Dinosaur Egg". Lyng, gatelykter som speiler seg i elven, lette kvelningsfornemmelser etter å ha sett "The Great Gatsby", den med Redford og Farrow. Er det frykten for å bli som Daisy? Men likevel kan jeg ikke annet enn å ønske at de nærmeste månedene må bli fylt med midnattblå kjoler, krystaller og stjerneklare netter.





torsdag 2. september 2010

Makt eller avmakt

Og så er det blodet. Hvis man får i seg vampirens blod, og omvendt, opprettes det et bånd. Vampiren hjemsøker deg i drømmer, skaper en avhengighet og en lengsel, men samtidig gir den deg beskyttelse. Hvis den vil. 

Boklansering i går kveld. Jeg har ikke lest boken, kan ikke uttale meg om den. Sitter likevel igjen med en følelse av at kvinnen som har skrevet er bitter. Hennes utsagn om en viss type kvinnelig makt som begynner og slutter i baren provoserer meg, og får meg til å tenke den stygge tanken: "er det bare fordi hun ikke klarer å bruke sin makt?".

Ligner fascinasjonen som oppstår mellom mennesker på vampirblodets virkning? Skjer det ikke hver dag at vi heller deler av vår identitet inn i noen andre, blir en del av deres eksistens, og samtidig lar dem blir en del av vår? Maktforholdet er nesten alltid tvetydig, og det er umulig å si hvem som kommer til å beskytte - eller ødelegge - hvem.