Er nu lettsindigheten ute og går igjen?

Det er et dukkehjem. Kulissene er av lyst, ubehandlet tre, det er noe enkelt, skandinavisk over dem, men skandinavisk på den gamle måten, før uskylden forsvant. De skisserer - i likhet med stuepikens beroligende stemme - en forstue, et pianoforte, kobberstikk. Og de forandrer funksjon, de er ikke fastsatte, men bærer i seg evnen til forandring, på bekostning av å være utydelige skisser.

Og slik er personene også. Ikke helt definerte, avhengige av manuset som gjennom hele stykket ligger sentralt på scenen, og som kanskje i særlig grad Nora helt tydelig leser fra i de første scenene. Men de bærer alle preg av å forholde seg til en tekst som ikke er internalisert, men som likevel er en fast og betryggende struktur, i likhet med samfunnets regler som ingen reflekterer over, men som alle forholder seg til.

Det hele er veldig tekstbasert, hvert av ordene uttales langsomt og tydelig, alle setningene får en tyngde og samtidig en komisk effekt som skapes av den ironiske, nærmest apatiske måten de uttales på. Og for en tekst det er! Med: "Er det lerkefuglen som kvidrer der ute?", "Er det ekornet som romsterer der?", og det fantastiske: "Men kjæreste beste Nora, du danser jo som om det gikk på livet løs."

Og det gjør hun også, denne strålende, underlige Nora. Fascinerende fra første til siste replikk, med de små smilene der hun bare viser oss fragmenter av sin utstråling, men som er mer enn nok til å forstå doktor Ranks kjærlighet. Med den avmålte ironien, med styrken og alvoret som omslutter henne den siste scenen. Lenge leve Nora Helmer, og måtte hun alltid gå.