The uneasy balance

Det er vanskelig for meg å skrive om dans. Eller kanskje det er riktigere å si at det er vanskelig å skrive om mitt forhold til dans på en riktig måte. Det jeg skriver formidler aldri helt riktig mine grunner til å danse, mine følelser for den kunstformen, alt jeg følte som danser og tomrommet den har etterlatt nå som den ikke lenger er en aktiv del av mitt liv og min identitet.

Så jeg prøver en annen strategi. Jeg vil nærme meg den ved å lese. Forhåpentligvis har mine leseferdigheter blitt utviklet siden jeg var danser, og kanskje vil andres tekster om dans åpne mine minner nok til at jeg husker og forstår hvordan det var å gå med en t-skjorte med påskriften "I live to dance. I dance to live", og virkelig føle sannheten i de ordene i hvert bein i min trettenårige kropp.

Jeg begynner med Time and the dancing image av Deborah Jowitt. På forsiden er det et bilde av Marie Taglioni og et av Martha Graham. Det klassiske og det moderne. I disse to bildene er det helt tydelig at det klassiske skal oppfattes som noe kontrollert, lett og forfinet, mens det moderne er det sterke, dramatiske og dynamiske. Men kan man virkelig gjøre et så tydelig skille? Og er det en motsetning mellom disse to, eller er de uttrykk for det samme?

Her føler jeg igjen det banale luske veldig nært min skrift. Men jeg lar meg ikke skremme og fortsetter lesningen, i håp om at alle disse forsøkene er mine øvelser ved barren, som til slutt vil resultere i en glimrende adagio ute i senter. Alt til sin tid.