Sommerhuset

Hun kunne se huset på den andre siden av fjorden. Det var mange hus og mange øyer, men blikket hennes ble trukket mot akkurat dette, gang på gang.

Havet var rundt dem, bunnløst. Bergene var hvite og harde, Molly strakte de lange beina framfor seg på den ujevne overflaten, kjente de små steinene rispe i huden. Henrik nikket mot henne, hun la hodet mot den høyre skulderen, smilte skjevt.

Rhapsody in Blue

Sommeren kom med overveldende grønnhet og tordenvær. Av og til gråt himmelen sammen med henne, andre ganger var den tørr og ordløs, blek og fattet, gjennomsiktig av sorg.

Så kom brevet, stille og uanmeldt. New York. Fallet ble utsatt med noen velsignede måneder, fremtiden fikk igjen et skjær av blåhet.

Hun dro i september, da trærne hang tunge med gullblader og rognebær som minnet om rubiner. Sensommeren sjenket henne en himmel som nesten rant over av blåhet og en sol som nærmest sprakk i sine sømmer. Dagene var lange og dype, velsignet med en underlig stillhet og timenes tomhet. Lyset krøp inn under øyenlokkene og åpnet sjelens speil på nytt, forberedte dem sakte og mykt til å motta nye speilbilder.

You should try to fly

"Dance has a strange completeness. The forces that are inside, come out. A body can always be changed, transformed. You should all be free when you dance, you should breathe, feel the air, you should try to fly."

Det hadde ikke alltid vært slik. En gang, for ikke så veldig lenge siden var det kvelder da hun likte ensomheten. Hun kunne sove eller ikke sove, drømme eller ikke drømme, bare være alene og ikke leve for annet enn øyeblikket. Morgener med et mildt sollys som farget rommet enda mer himmelblått, med myke løfter om herubiner og en lys evighet, stille tanker om en barndom som aldri skulle ende. Alt var svøpt i et vennlig lys som gjorde konturene myke, hun satt i vinduskarmen og så på hustakene med en skog av kabler, antenner og lysegrå duer, hørte kirkeklokkene ringe, bedøvd av ro og forsiktig tilfredshet hun ønsket aldri skulle ta slutt.

Nå var hun inne i avslutningsfasen. Det var akkurat som å lese en bok og med fingertuppene kjenne at sidene ble færre og færre. I tillegg hadde hun begynt å glemme hva hun hadde drømt. Nettene var preget av gråhet og tyngde, den eneste drømmen hun kunne huske var den om ballongen som hang fast i pariserhjulet, der hun falt og mistet de store vingene, fjær etter fjær. Hun ble dratt ned til jorden der hun ikke lenger kunne se noen engler, der konturene fikk tilbake sin ubarmhjertige skarphet, og hun ble nødt til å åpne øynene videre enn noen ganger før.

Fjærløs naken oppmerksomhet

Da hun var ti år hadde alt stått klart for henne. Det var en for tidlig forståelse som bare kunne gå en vei, en klarhet som livet var nødt til å viske ut.

De siste månedene hadde hun følt at livet forsøkte å gi henne små advarsler, små puff i siden. Den døde fuglen i gresset, uten hode, med åpnet mage, en påminnelse om at hun var i ferd med å forsvinne i selvopptatthetens spiral. Men de andre var akkurat som henne, radmagre tenåringer som allerede hadde gitt opp det virkelige liv og var fast bestemt på å leve her, på den andre siden av speilet, der alt var omvendt, der det virkelige syntes uvirkelig og det uviktige var det eneste av noen som helst betydning.

Hun ante ikke, kunne ikke sette fingeren på når det hadde begynt, når hennes ytre og kropp ble det aller viktigste, når hun plutselig befant seg helt alene med sin utilstrekkelighet, svimmel og kvalm av smerte, ute av stand til å se klart.

Speilbildet var det eneste sanne og betydningsfulle. Hun var på leting etter å såre seg selv, finne den perfekte smerten. Det eneste som gav lindring var timene i teatret, bak scenen, i vingene, der alt var sort og varmt, der scenelysene varmet håret hennes og fikk det til å se ut som gull.

"It was as if, with an uncertain future, the past as well grew hazy"

Tatiana

Den første vårstormen. De hvite blomstene lå strødd på stiene, langfredag sank over henne som et tilgivende regnskyll.

Av og til likte hun å knele og kjenne hardheten og kulden mot knærne. De monumentale bygningene, glassmaleriene og buene, monstransen, gull og lysekroner. Herre jeg ikke verdig at du går under mitt tak men si bare ett ord så blir min sjel helbredet. Bønner, det merkelige mellomstadiet mellom tanker og ord, øyeblikket da man formulerte sine ønsker og sin anger litt klarere for seg selv.

Det var trangt i kirken. Byene var for trange, blokkene var bygd for tett, leilighetene var for små. Et land på kanten av stupet, som enda var for svakt til å ta det endelige spranget vekk fra avgrunnen. Sørgepilens land, gråhetens by der sjelen fortsatt pulserte i hver bygning og forfedrenes stemmer hvisket fra hver brosteinsbelagte sidegate. Her man kunne be til Ham i så mange slags hus, og på en eller annen måte være sikker på å bli bønnhørt, fordi man aldri var alene om å knele. Tiden hadde ikke fått et like godt grep her som i resten av verden.

Lurking evil

"She felt a strong sense of lurking evil - the experience of pleasure coupled with the certainity that it will end."

Han var ofte omringet av den typen jenter hun alltid hadde følt en svak forakt for. Men det fortsatte: med flyktige berøringer, stille smil, samtaler som boblet på overflaten, skjulte stormer i deres indre. Han hadde et rykte på seg for å være en ufølsom egoist med lettere psykopatiske trekk, mye behov for noe han kalte 'quiet time'. Følelsene hennes var så sterke at de skremte i stedet for å fryde, akkurat som det plutselige lyset som bryter gjennom skyene på en grå dag og nærmest garanterer for eksistensen av en allvitende og streng Gud.

Hans nærvær bragte likevel lys til hennes mørke tilværelse. Han gav det hele en mening, fikk tåken til å letne. Og snart skulle hun se ham igjen. Han skulle stå der med smilet som var åpent og allikevel lukket, som bar løfter om at hun hadde mer i vente, som sendte bølger av kvalme og kulde gjennom kroppen. Men ikke ennå. Nå følte hun fortsatt en slags nummenhet og stillhet, på flysetet ved siden av fortalte den mørkøyde jenta om rottene i Birmingham som var like store som hunder. Manula stirret ned på byen som hadde vært hennes hjem de siste fem årene og lovet seg selv at hun aldri skulle tilbake.

Alene, eller enda mindre enn alene

Hun følte mangelen på orden og system på kroppen. Byen var en gammel slitt organisme, en utslitt fabrikkarbeider som nærmet seg sin siste arbeidsdag, nedtynget av for mange historier og vel vitende om at den hadde gitt opp, at tiden forlengst hadde begynt å gnage på dens bygninger, gater og luft. Hun trengte noe nytt, ukjent, kontrollerbart.

Enveisbillett fra livet som lenge bare hadde vært en blek kopi av virkeligheten, en periode som minnet om venting i et sterilt venterom, et meningløst tidsrom der hun hadde vært ute av stand til å ta skjebnen i egne hender og forandre noe. Avgjørelsen var endelig tatt. Snart skulle alt dette bli omgjort til en uskadelig fortid man bare kunne se tilbake på med et svakt sukk og tenke: "slik var jeg da".

Snart satt hun utenfor gate 17 og hørte på alle navnene som ble ropt opp over høytalerne i mangel på lyst til å gjøre noe annet. Hvem var disse menneskene som kom for sent til sine avreiser? Hørte de sine navn bli ropt opp, ante de at deres kofferter i dette øyeblikk ble slept ut av de store metallhvalenes buk, visste de at de ikke fikk være med, ikke denne gang?

The only legitimate escape

"Death was the way out, the only legitimate escape"

Paul Auster

Tristhet var hennes faste følgesvenn, bare av og til erstattet av angsten. Hun savnet Paris, med det altfor smertelige savnet man føler når man egentlig aldri har hatt noe, men kanskje bare fått en liten bit, en forsmak, noe som sa at det kanskje et sted ventet en fortsettelse. Samtidig var det vanskelig å savne noe som bare var avrevete ark fra en kalender som var ment som et minne om et liv som aldri hadde vært helt hennes.

Hun leste mye, foretrakk det skrevne ord som på en måte alltid var i hennes eie. Fordypet i skjebner som ofte føltes mer virkelige enn hennes egne. Med lukkede øyne, der det eneste som eksisterte var henne og ordene som aldri bare var ord, men klare, skarpe bilder, nærmere enn noen av konturene virkeligheten kunne friste med. Ingenting av det hun sa eller tenkte var helt hennes. Hun var en kopi, en plagiat, alt hun så var skygger.

I London ble hun tilgitt denne mangelen på skjønnhet.

I syv år hadde følt at konturene hadde blitt vagere, hun var kommet for nært innpå livet til å se det klart. Hun forsøkte å fjerne seg fra alt ved å gå opp i høyden, satt i lange kveldstimer på benkene øverst på Centre Point og så nedover Oxford Street. Men det var ikke nok. Hun måtte dra et sted der bygningene var høyere.

Nå hadde hun begynt på en slags indre ventetid. Den siste kvelden gikk hun lenge i de overfylte gatene, tåken hang over henne som en påminnelse om glemselen og likegyldigheten som hadde vært i ferd med å oppsluke henne. Hun følte ingenting som minnet om sorg, det var snarere en slags metthet som farget de siste ukene.

Telefonene

Det var den våren telefonene ringte ustanselig. Eller kanskje det bare virket sånn, fordi det sjeldent var han som ringte. Likevel hylte de midt på natten, rev henne ut av drømmene bare for å høre på dempet mumling og fjerne lyder fra en annen virkelighet. En gang ringte noen italienere og spurte etter Paulo, andre ganger var det bare noen som slo hennes nummer, og hun hørte i minutter som virket som timer på summing, rasling, mumling, desperat etter å finne en slags mening. Og plutselig innslaget på channel 4 om Andy Warhol og telefonene, hans sykelige forhold til en kvinne down town New York, og umidelbart tanken på hennes egne telefonforhold, der det ofte, for å ikke si alltid, var et mindre eller større hav mellom henne og de hun elsket. Likevel fortsatte den ringende lyden å være en underlig svanesang i hennes ører, et håp som fylte henne med undring og forventning som varte lenge etter at stemmen på den andre siden var stilnet og røret lagt på.

Hun gikk på jobben hver kveld, satt og stirret ut i luften i den støvete kantinen der det alltid luktet frityrstekt og der runde kvinner i skitne forklær serverte fish & chips og gjorde henne trist og kvalm på samme tid. Og så telefonene igjen, stemmene til hundrevis av mennesker i løpet av en kveld, slitne, monotone, aggressive stemmer, og frasen hun gjentok i en vond transe, en drømmeløs søvn man ikke kan våkne fra. Hun utarbeidet etterhvert en evne til å lytte uten å høre, og denne fulgte henne ut av bygningen og inn i det virkelige liv, der telefonene fortsatte å ringe, og hun lyttet uten å høre hva de egentlig prøvde å fortelle henne.

Den første romanen

Har vi ikke alle en sånn liggende i en skuff? Den som vi bare har vist til et par utvalgte sjeler, med en stolthet som nå ikke kan vekke annet enn latter. Men jeg ser en viss verdi i det skrevne. Ikke litterær, men som en beholder der fortiden har blitt fanget, med all sin naivitet, enkelhet, overfladiskhet, pompøsitet og sårhet.

Så her kommer den, i små usammenhengende utdrag: historien om Hector, Manuela og Tatiana, om selvmord, dans og New York. Jeg vil ikke dvele for mye ved min egen trang til å lese dette igjen akkurat nå, en uke etter at jeg har møtt en ekte forfatter ved navn Manuela. No snowflake ever falls in the wrong place...

"Manuela

Det eneste hun hadde var noen bilder som snart kom til å falme og en telefon som aldri ringte når hun trengte det mest. Hun våknet hver morgen med en følelse av utilfredshet og sovnet om kvelden med den samme følelsen tidoblet. Hennes gjerninger og foretagender i løpet av dagen hadde ingen som helst innvirkning på fortvilelsen som omgav hennes sjel med et blindende slør, som hun tok imot med takknemlighet.

Hun hadde skjønt det med en gang. Noe som vitnet om en uoversiktelig personlighet, en fjern sjel som det var umulig å eie. Nå ønsket hun bare å få oppleve det hele en gang til. Hun hadde ikke levd det nok mens det hadde pågått."