The only legitimate escape

"Death was the way out, the only legitimate escape"

Paul Auster

Tristhet var hennes faste følgesvenn, bare av og til erstattet av angsten. Hun savnet Paris, med det altfor smertelige savnet man føler når man egentlig aldri har hatt noe, men kanskje bare fått en liten bit, en forsmak, noe som sa at det kanskje et sted ventet en fortsettelse. Samtidig var det vanskelig å savne noe som bare var avrevete ark fra en kalender som var ment som et minne om et liv som aldri hadde vært helt hennes.

Hun leste mye, foretrakk det skrevne ord som på en måte alltid var i hennes eie. Fordypet i skjebner som ofte føltes mer virkelige enn hennes egne. Med lukkede øyne, der det eneste som eksisterte var henne og ordene som aldri bare var ord, men klare, skarpe bilder, nærmere enn noen av konturene virkeligheten kunne friste med. Ingenting av det hun sa eller tenkte var helt hennes. Hun var en kopi, en plagiat, alt hun så var skygger.

I London ble hun tilgitt denne mangelen på skjønnhet.

I syv år hadde følt at konturene hadde blitt vagere, hun var kommet for nært innpå livet til å se det klart. Hun forsøkte å fjerne seg fra alt ved å gå opp i høyden, satt i lange kveldstimer på benkene øverst på Centre Point og så nedover Oxford Street. Men det var ikke nok. Hun måtte dra et sted der bygningene var høyere.

Nå hadde hun begynt på en slags indre ventetid. Den siste kvelden gikk hun lenge i de overfylte gatene, tåken hang over henne som en påminnelse om glemselen og likegyldigheten som hadde vært i ferd med å oppsluke henne. Hun følte ingenting som minnet om sorg, det var snarere en slags metthet som farget de siste ukene.