"It was as if, with an uncertain future, the past as well grew hazy"

Tatiana

Den første vårstormen. De hvite blomstene lå strødd på stiene, langfredag sank over henne som et tilgivende regnskyll.

Av og til likte hun å knele og kjenne hardheten og kulden mot knærne. De monumentale bygningene, glassmaleriene og buene, monstransen, gull og lysekroner. Herre jeg ikke verdig at du går under mitt tak men si bare ett ord så blir min sjel helbredet. Bønner, det merkelige mellomstadiet mellom tanker og ord, øyeblikket da man formulerte sine ønsker og sin anger litt klarere for seg selv.

Det var trangt i kirken. Byene var for trange, blokkene var bygd for tett, leilighetene var for små. Et land på kanten av stupet, som enda var for svakt til å ta det endelige spranget vekk fra avgrunnen. Sørgepilens land, gråhetens by der sjelen fortsatt pulserte i hver bygning og forfedrenes stemmer hvisket fra hver brosteinsbelagte sidegate. Her man kunne be til Ham i så mange slags hus, og på en eller annen måte være sikker på å bli bønnhørt, fordi man aldri var alene om å knele. Tiden hadde ikke fått et like godt grep her som i resten av verden.