Telefonene

Det var den våren telefonene ringte ustanselig. Eller kanskje det bare virket sånn, fordi det sjeldent var han som ringte. Likevel hylte de midt på natten, rev henne ut av drømmene bare for å høre på dempet mumling og fjerne lyder fra en annen virkelighet. En gang ringte noen italienere og spurte etter Paulo, andre ganger var det bare noen som slo hennes nummer, og hun hørte i minutter som virket som timer på summing, rasling, mumling, desperat etter å finne en slags mening. Og plutselig innslaget på channel 4 om Andy Warhol og telefonene, hans sykelige forhold til en kvinne down town New York, og umidelbart tanken på hennes egne telefonforhold, der det ofte, for å ikke si alltid, var et mindre eller større hav mellom henne og de hun elsket. Likevel fortsatte den ringende lyden å være en underlig svanesang i hennes ører, et håp som fylte henne med undring og forventning som varte lenge etter at stemmen på den andre siden var stilnet og røret lagt på.

Hun gikk på jobben hver kveld, satt og stirret ut i luften i den støvete kantinen der det alltid luktet frityrstekt og der runde kvinner i skitne forklær serverte fish & chips og gjorde henne trist og kvalm på samme tid. Og så telefonene igjen, stemmene til hundrevis av mennesker i løpet av en kveld, slitne, monotone, aggressive stemmer, og frasen hun gjentok i en vond transe, en drømmeløs søvn man ikke kan våkne fra. Hun utarbeidet etterhvert en evne til å lytte uten å høre, og denne fulgte henne ut av bygningen og inn i det virkelige liv, der telefonene fortsatte å ringe, og hun lyttet uten å høre hva de egentlig prøvde å fortelle henne.