Rhapsody in Blue

Sommeren kom med overveldende grønnhet og tordenvær. Av og til gråt himmelen sammen med henne, andre ganger var den tørr og ordløs, blek og fattet, gjennomsiktig av sorg.

Så kom brevet, stille og uanmeldt. New York. Fallet ble utsatt med noen velsignede måneder, fremtiden fikk igjen et skjær av blåhet.

Hun dro i september, da trærne hang tunge med gullblader og rognebær som minnet om rubiner. Sensommeren sjenket henne en himmel som nesten rant over av blåhet og en sol som nærmest sprakk i sine sømmer. Dagene var lange og dype, velsignet med en underlig stillhet og timenes tomhet. Lyset krøp inn under øyenlokkene og åpnet sjelens speil på nytt, forberedte dem sakte og mykt til å motta nye speilbilder.