Hun følte mangelen på orden og system på kroppen. Byen var en gammel slitt organisme, en utslitt fabrikkarbeider som nærmet seg sin siste arbeidsdag, nedtynget av for mange historier og vel vitende om at den hadde gitt opp, at tiden forlengst hadde begynt å gnage på dens bygninger, gater og luft. Hun trengte noe nytt, ukjent, kontrollerbart.
Enveisbillett fra livet som lenge bare hadde vært en blek kopi av virkeligheten, en periode som minnet om venting i et sterilt venterom, et meningløst tidsrom der hun hadde vært ute av stand til å ta skjebnen i egne hender og forandre noe. Avgjørelsen var endelig tatt. Snart skulle alt dette bli omgjort til en uskadelig fortid man bare kunne se tilbake på med et svakt sukk og tenke: "slik var jeg da".
Snart satt hun utenfor gate 17 og hørte på alle navnene som ble ropt opp over høytalerne i mangel på lyst til å gjøre noe annet. Hvem var disse menneskene som kom for sent til sine avreiser? Hørte de sine navn bli ropt opp, ante de at deres kofferter i dette øyeblikk ble slept ut av de store metallhvalenes buk, visste de at de ikke fikk være med, ikke denne gang?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar