Det hadde ikke alltid vært slik. En gang, for ikke så veldig lenge siden var det kvelder da hun likte ensomheten. Hun kunne sove eller ikke sove, drømme eller ikke drømme, bare være alene og ikke leve for annet enn øyeblikket. Morgener med et mildt sollys som farget rommet enda mer himmelblått, med myke løfter om herubiner og en lys evighet, stille tanker om en barndom som aldri skulle ende. Alt var svøpt i et vennlig lys som gjorde konturene myke, hun satt i vinduskarmen og så på hustakene med en skog av kabler, antenner og lysegrå duer, hørte kirkeklokkene ringe, bedøvd av ro og forsiktig tilfredshet hun ønsket aldri skulle ta slutt.
Nå var hun inne i avslutningsfasen. Det var akkurat som å lese en bok og med fingertuppene kjenne at sidene ble færre og færre. I tillegg hadde hun begynt å glemme hva hun hadde drømt. Nettene var preget av gråhet og tyngde, den eneste drømmen hun kunne huske var den om ballongen som hang fast i pariserhjulet, der hun falt og mistet de store vingene, fjær etter fjær. Hun ble dratt ned til jorden der hun ikke lenger kunne se noen engler, der konturene fikk tilbake sin ubarmhjertige skarphet, og hun ble nødt til å åpne øynene videre enn noen ganger før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar