onsdag 2. juni 2010

Den første romanen

Har vi ikke alle en sånn liggende i en skuff? Den som vi bare har vist til et par utvalgte sjeler, med en stolthet som nå ikke kan vekke annet enn latter. Men jeg ser en viss verdi i det skrevne. Ikke litterær, men som en beholder der fortiden har blitt fanget, med all sin naivitet, enkelhet, overfladiskhet, pompøsitet og sårhet.

Så her kommer den, i små usammenhengende utdrag: historien om Hector, Manuela og Tatiana, om selvmord, dans og New York. Jeg vil ikke dvele for mye ved min egen trang til å lese dette igjen akkurat nå, en uke etter at jeg har møtt en ekte forfatter ved navn Manuela. No snowflake ever falls in the wrong place...

"Manuela
Det eneste hun hadde var noen bilder som snart kom til å falme og en telefon som aldri ringte når hun trengte det mest. Hun våknet hver morgen med en følelse av utilfredshet og sovnet om kvelden med den samme følelsen tidoblet. Hennes gjerninger og foretagender i løpet av dagen hadde ingen som helst innvirkning på fortvilelsen som omgav hennes sjel med et blindende slør, som hun tok imot med takknemlighet.

Hun hadde skjønt det med en gang. Noe som vitnet om en uoversiktelig personlighet, en fjern sjel som det var umulig å eie. Nå ønsket hun bare å få oppleve det hele en gang til. Hun hadde ikke levd det nok mens det hadde pågått."

2 kommentarer:

  1. skyskrapervandrere er fin lesing!

    SvarSlett
  2. Tusen takk! Setter stor pris på at du følger bloggen min og på dine kommentarer!

    SvarSlett