Har de virkelig ingentig å skjule? Ingen innerste rom som bare tilhører dem, som de gjemmer bak rullegardinenes mykhet, bak persiennenes metalliske glans? Eller er det heller slik at de ikke ønsker annet enn glasset mellom seg og verden, at de vil slippe inn så mye av byen og lyset som overhode mulig, bryte, eller i det minste forskyve grensene mellom inne og ute?Jeg vet ikke. Jeg er ikke annet enn en tilskuer, en stille betrakter som veksler mellom å være innenfor og utenfor glasset, som er like nært og like langt fra forståelse hvert eneste år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar