onsdag 28. april 2010

Jeg vil be om unnskyldning

Jeg vil be om unnskyldning for at jeg har vært så heldig. For at jeg er utenfor. Jeg vil be om lov til å kalle meg polsk. Så jeg tar på meg den polske romantikkens kappe, snur ryggen til Gombrowicz, unnskylder heller min eksistens med Szymborskas ord. Og jeg tar eierskapet til denne sorgen, selv om det kan forarge, irritere, provosere. Men jeg står ved det. Dette tapet er også mitt. Den tilhører oss: de lettsindige, priviligerte, naive tilskuere, emigrantbarn med flukten i blodet. Vi som aldri måtte ta valget, som kom til dekket bord, som må leve med å være feigere enn våre foreldre.

Jeg vet altfor lite om Katyń. Jeg er en turist i min egen historie, jeg kan ikke tro på eksistensen av en mur jeg selv er født på andre siden av. Det må en tragedie til for at jeg skal be om unnskyldning for mitt liv, for at jeg skal kjenne polskheten strømme gjennom meg som en bølge. Men jeg er samtidig klar over denne solidaritetens egoistiske utspring, behovet for å flykte fra min egen banalitet.

La dette riste meg ut av turistens behagelige, likegyldige interesse, ta det ut av de sort-hvite fotografiene, de fyndige beskrivelsene. Flyvraket glir lettere inn i min erfaring, i likhet med stillheten og vantroen i Warszawas gater, lysene som tennes, kirkeklokkene som slår. Jeg må ikke la fortiden bli en attraktiv kulisse, en foreldet scenografi som for lengst har mistet sin aktualitet. Jeg må lytte. Høre deres hjerter banke i meg.

mandag 26. april 2010

Sorg i ørsmå biter

Denne hendelsen omskriver, forandrer, fornyer historien. Fortiden snakker til meg gjennom nået, den blir plutselig min egen fortid. Og jeg tar den imot, som en etterlengtet gave. Fylt av beundring for det som igjen rett fra katastrofen driver dem inn i kirken. Troen som holdepunkt, menigsgivende struktur, noe som overdøver det menneskelige "hvorfor?".

Jeg kneler, men vil samtidig la Historien besvare mitt "hvorfor?". Også den holder meg i hånden med sin betydningstetthet, med fortellingens tyngde. For det er slike hendelser som skaper Den Store Fortellingen. De er lysende punkter som narrasjonen kan vikle sine spindelvevtynne tråder i mellom, skape florlette, gjennomsiktige, skjøre forbindelser, som bare er synlige i et spesielt lys. Og om nye sytti år kan ikke den ene tenkes uten den andre, de blir gjort uadskilte av tragediens symmetri.

Tausheten blir brutt fordi Katyń får et utvidet innhold. Det blir lettere og tyngre på samme tid, ved å få en ny aktualitet mister den en del av den gamle. Bøddelens rolle (det polske ordet for bøddel er kat) blir overtatt av den ofte like udeltagende Tilfeldigheten. En ny beholder av mening åpnes.

Nasjonal tragedie. Ordene jeg har hørt og lest så mange ganger tidligere. Nå finner den sted rett foran øynene mine. Jeg er takknemlig over å ha tilgang til ørsmå biter av sorgen som synes å være innprentet i det polske. Hendelsene legger seg oppå hverandre og plutselig nærmer jeg meg forståelsen av Katyń: gjennom dette flyvraket, et syn som så mye lettere glir inn i min erfaring. Som blir et mulig utgangspunkt å skrive bakover fra.

lørdag 24. april 2010

Gjennom nåløyet

To uker siden flyulykken der Polens president og store deler av den polske regjeringen dør. På vei til Katyń. Skjebnen som igjen på russisk jord innhenter det polske folk, "den polske nasjonens beste sønner og døtre" faller ned fra himmelen, brenner opp. Ironien, det bitre, uvirkelige ved det hele. En følelse av at de er rammet enda en gang, med alt det tragiske, patetiske en slik påstand innebærer. Følelsen som får meg til å forstå mitt eget mørke. Den østeuropeiske fatalismen, den som begynte å komme til overflaten ved Checkpoint Charlie: erkjennelsen av at dette er min historie. Følelsen av å ha sneket meg gjennom et nåløye, en kvalmende uvilje til å se det eksotiske ved dette. For det er en del av meg, selv om mange vil påpeke at mine barneår er tettere forbundet med snølykter og midnattssol. Men ansikt til ansikt med tragedien går likevel polskheten gjennom meg, gjennom marg og bein. Den sorte fascinasjonen med undergangen som aldri synes å forlate denne nasjonen. Og storheten, viktigheten i det tragiske. For jeg går med åpne øyne inn i fellen Gombrowicz advarte mot. Den polske form, som jeg er heldig nok til å ha som en struktur heller enn en begrensning, en ekstra dimensjon og dybde ved min identitet. Og for å unnskylde, setter jeg (som W.Gombrowicz i Kosmos) alt i forbindelse med alt. For jeg må tro at det er en mening, at tragedien er en åpning mot noe større.

torsdag 22. april 2010

The Exterminating Angel

...for jeg kan jo ikke glemme den aller første kvelden i Kreuzberg; baren El Ángel Exterminador etter filmen av Buñuel. Vinrøde vegger, mørkhårede bartendere, drinker som smaker ingefær.

“Berlin combines the culture of New York, the traffic system of Tokyo, the nature of Seattle, and the historical treasures of, well, Berlin.”
(Hiroshi Motomura, US Law professor, 2004)











tirsdag 20. april 2010

"I still keep a suitcase in Berlin"






Dag 3:
Regn med antydning til tåke. Checkpoint Charlie og murmuseet. Den store historien og de mange små fortellingene krysses, sammenveves, legger seg oppå hverandre i et bittersøtt, rotete lappeteppe, opprevet i kantene. Det er som om friheten ikke har fått helt feste. Jeg kjenner en oppgitthet, iblandet en smule feighet komme over meg. Jeg vil lukke øynene når jeg sitter på S-bahnen, og ikke åpne de igjen før jeg er i Prenzlauer Berg; mellom popler og kastanjetrær, balkonger med blomsterpotter og italienske restauranter. Jeg har klart å gå meg vill.

lørdag 17. april 2010

"Nobody intends to put up a wall!"





"Niemand hat die Absicht, eine Mauer zu errichten!" ("Nobody intends to put up a wall!")
(Walter Ulbricht, Leader of the GDR, June 15th 1961 - 2 months before the Berlin Wall was built)

torsdag 15. april 2010

"Berlin is a city condemned forever to becoming and never to being"






Dag 2:
En by i evig tilblivelse: uferdig, uflidd, ugjennomtenkt. Frokost ved Rosa Luxemburg Platz, Piaf og Cohen i bakgrunnen, egg, laks og prosecco. To oransje sykler: Tiergarten, og deretter hele byen; fra vest til øst og tilbake, med en liten pause til donuts i parken. Muren og Potzdamer Platz fascinerer fortsatt. Så kveld, med italiensk-gresk nomadepasta i Kollwitzstr.

tirsdag 13. april 2010

"Paris is always Paris and Berlin is never Berlin!"






Dag 1:
Den lange Prenzlauer Allee. Engelsk frokost på Courage, med Klezmer musikk og tyske Vogue, med noen fantastiske bilder av Diane Kruger: den fullkomne tyske skjønnhet. Så Kastanienallee, opp til Eberswalder Str., sterk te på en russisk kafé ved Zionkirchplatz. Deretter hele veien til Mitte, smak av manchego og hvitløk, sol, elvebåt og Glühwein. Kveld med vin på Lychener Str.

søndag 11. april 2010

lørdag 10. april 2010

Kurhaus Esplanade



Men først var det Bad Saarow og Kurhaus Esplanade, en perle midt i tidligere DDR. Med Inglourious Basterds friskt i minne aner jeg sigarrøyken i veggene. De vakre villaene, falmet storhetstid, siv, vann, hvite båter. Jeg har lyst å løpe langs vannet med raslende kjole. For det er sørgepiler og svaner her. Men også anger som lurer i skyggene.

torsdag 8. april 2010

Oteren

"Hvordan et bosted eller et kvartal der noen hører hjemme, kan gi et bilde av vedkommenes natur og vesen, lærte jeg meg først og fremst av dyrene i den zoologiske hagen. Fra strutsene som dannet espalier mot en bakgrunn av sfinkser og pyramider, til flodhesten som bodde i pagoden sin lik en trollmann som korporlig er i ferd med å smelte sammen med demonen han tjener, fantes det knapt noe dyr hvis bosted jeg ikke elsket eller fryktet. (...) Blant alle beboerne i disse områdene var oteren den mest oppsiktsvekkende. Av de tre portalene var det portalen ved siden av Lichtensteinbroen som lå nærmest oterens bur. Denne var uten tvil den minst benyttede inngangen, og dessuten førte den til de mest utdødde områdene i den zoologiske hagen. Alleen som der ønsket den besøkende velkommen, hadde gatelykter med hvite kuler som minnet om et forlatt promenadestrøk i Eilsen eller Bad Pyrmont, og lenge før disse stedene ble så øde at de nå virker mer antikke enn termer, var dette hjørnet av den zoologiske hagen preget av det kommende. Det var et profetisk hjørne. For slik det finnes planter som det sies har evnen til å la oss skue inn i fremtiden, finnes det områder med den samme gaven. Det pleier å være forlatte steder, men også trekroner som luter seg mot murer, blindgater eller forhager hvor det aldri noensinne oppholder seg et menneske. På slike steder virker det som om alt som venter oss, er noe forgangent."
W. Benjamin

onsdag 7. april 2010

"Berlin is poor, but sexy"





Berlin ist arm, aber sexy." ("Berlin is poor, but sexy.")
(Klaus Wowereit, Governing Mayor, in a press interview, 2003)

mandag 5. april 2010

Tiergarten

"Det å ikke finne seg til rette i en by, betyr ikke så mye. Men for å gå seg vill i en by, slik man går seg vill i en skog, trenger man skolering. Da må gatenavnene tale til den villfarne lik knakingen av tørre kvister, og små gater i bykjernen må gjenspeile tiden på døgnet like tydelig som en dalbunn. Jeg lærte denne kunsten sent; den oppfylte drømmen som hadde avsatt sine første spor i labyrintene fra løsbladene i skriveboken min. Nei, ikke de første, for før dem fantes det en labyrint som hadde eksistert enda lenger. Labyrinten manglet ikke sin Ariadne, og veien inn i den førte over Bendlerbroen, med den smekre hvelvingen som kom til å bli min første åsside. Målet lå ikke langt fra dens fot: Friedrich Wilhelm og dronning Luise. På sine runde sokler raget de opp fra bedene som om de var trollbundet av de magiske kurvene et vannløp tegnet foran dem i sanden. Fremfor å henvende meg til herskerne, foretrakk jeg soklene deres, siden det som foregikk der, lå nærmere i rommet, selv om sammenhengen var uklar. At det var noe spesielt med denne labyrinten, oppdaget jeg fra første stund på den brede og banale plassen, som ikke røpet noen ting om at her, bare noen få skritt fra drosjenes og vognenes paradegate, ligger den besynderligste delen av parken og sover. "
W. Benjamin

fredag 2. april 2010

Loggiaene

"Ingenting styrket mitt indre som et blikk inn på gårdsplassene; og en av de mørke loggiaene, som om sommeren lå under markisenes skygge, var for meg vuggen byen la de nye borgerne i. Karyatidene som bar loggiaen i annen etasje, ville gjerne ha forlatt sin plass et øyeblikk for å synge en sang ved denne vuggen - en sang som ikke rommet stort av det jeg hadde i vente, men til gjengjeld inneholdt den profetien som alltid gjorde at luften fra gårdsrommene virket så berusende. (...) Den pompeiiske rødfargen som løp langs veggen i et bredt bånd, var den gitte bakgrunnen til timene som klumpet seg sammen i en slik adskilthet. Tiden ble eldre i disse skyggefulle gemakkene som åpnet seg mot gårdsplassen. Og nettopp derfor hadde formiddagen, når jeg møtte den i loggiaen vår, allerede så lenge vært formiddag at den lot til å være seg selv i høyere grad her enn noe annet sted. Jeg kunne aldri vente på den her; den ventet alltid på meg allerede. Den hadde vært her så lenge, ja, den hadde så å si gått av moten, før jeg endelig klarte å spore den opp."
Walter Benjamin, Barndom i Berlin - rundt 1900 (overs. Henning Hagerup og Bjørn Aagenæs)