Jeg vil be om unnskyldning

Jeg vil be om unnskyldning for at jeg har vært så heldig. For at jeg er utenfor. Jeg vil be om lov til å kalle meg polsk. Så jeg tar på meg den polske romantikkens kappe, snur ryggen til Gombrowicz, unnskylder heller min eksistens med Szymborskas ord. Og jeg tar eierskapet til denne sorgen, selv om det kan forarge, irritere, provosere. Men jeg står ved det. Dette tapet er også mitt. Den tilhører oss: de lettsindige, priviligerte, naive tilskuere, emigrantbarn med flukten i blodet. Vi som aldri måtte ta valget, som kom til dekket bord, som må leve med å være feigere enn våre foreldre.

Jeg vet altfor lite om Katyń. Jeg er en turist i min egen historie, jeg kan ikke tro på eksistensen av en mur jeg selv er født på andre siden av. Det må en tragedie til for at jeg skal be om unnskyldning for mitt liv, for at jeg skal kjenne polskheten strømme gjennom meg som en bølge. Men jeg er samtidig klar over denne solidaritetens egoistiske utspring, behovet for å flykte fra min egen banalitet.

La dette riste meg ut av turistens behagelige, likegyldige interesse, ta det ut av de sort-hvite fotografiene, de fyndige beskrivelsene. Flyvraket glir lettere inn i min erfaring, i likhet med stillheten og vantroen i Warszawas gater, lysene som tennes, kirkeklokkene som slår. Jeg må ikke la fortiden bli en attraktiv kulisse, en foreldet scenografi som for lengst har mistet sin aktualitet. Jeg må lytte. Høre deres hjerter banke i meg.