Oteren

"Hvordan et bosted eller et kvartal der noen hører hjemme, kan gi et bilde av vedkommenes natur og vesen, lærte jeg meg først og fremst av dyrene i den zoologiske hagen. Fra strutsene som dannet espalier mot en bakgrunn av sfinkser og pyramider, til flodhesten som bodde i pagoden sin lik en trollmann som korporlig er i ferd med å smelte sammen med demonen han tjener, fantes det knapt noe dyr hvis bosted jeg ikke elsket eller fryktet. (...) Blant alle beboerne i disse områdene var oteren den mest oppsiktsvekkende. Av de tre portalene var det portalen ved siden av Lichtensteinbroen som lå nærmest oterens bur. Denne var uten tvil den minst benyttede inngangen, og dessuten førte den til de mest utdødde områdene i den zoologiske hagen. Alleen som der ønsket den besøkende velkommen, hadde gatelykter med hvite kuler som minnet om et forlatt promenadestrøk i Eilsen eller Bad Pyrmont, og lenge før disse stedene ble så øde at de nå virker mer antikke enn termer, var dette hjørnet av den zoologiske hagen preget av det kommende. Det var et profetisk hjørne. For slik det finnes planter som det sies har evnen til å la oss skue inn i fremtiden, finnes det områder med den samme gaven. Det pleier å være forlatte steder, men også trekroner som luter seg mot murer, blindgater eller forhager hvor det aldri noensinne oppholder seg et menneske. På slike steder virker det som om alt som venter oss, er noe forgangent."

W. Benjamin