Loggiaene

"Ingenting styrket mitt indre som et blikk inn på gårdsplassene; og en av de mørke loggiaene, som om sommeren lå under markisenes skygge, var for meg vuggen byen la de nye borgerne i. Karyatidene som bar loggiaen i annen etasje, ville gjerne ha forlatt sin plass et øyeblikk for å synge en sang ved denne vuggen - en sang som ikke rommet stort av det jeg hadde i vente, men til gjengjeld inneholdt den profetien som alltid gjorde at luften fra gårdsrommene virket så berusende. (...) Den pompeiiske rødfargen som løp langs veggen i et bredt bånd, var den gitte bakgrunnen til timene som klumpet seg sammen i en slik adskilthet. Tiden ble eldre i disse skyggefulle gemakkene som åpnet seg mot gårdsplassen. Og nettopp derfor hadde formiddagen, når jeg møtte den i loggiaen vår, allerede så lenge vært formiddag at den lot til å være seg selv i høyere grad her enn noe annet sted. Jeg kunne aldri vente på den her; den ventet alltid på meg allerede. Den hadde vært her så lenge, ja, den hadde så å si gått av moten, før jeg endelig klarte å spore den opp."

Walter Benjamin, Barndom i Berlin - rundt 1900 (overs. Henning Hagerup og Bjørn Aagenæs)