Tiergarten

"Det å ikke finne seg til rette i en by, betyr ikke så mye. Men for å gå seg vill i en by, slik man går seg vill i en skog, trenger man skolering. Da må gatenavnene tale til den villfarne lik knakingen av tørre kvister, og små gater i bykjernen må gjenspeile tiden på døgnet like tydelig som en dalbunn. Jeg lærte denne kunsten sent; den oppfylte drømmen som hadde avsatt sine første spor i labyrintene fra løsbladene i skriveboken min. Nei, ikke de første, for før dem fantes det en labyrint som hadde eksistert enda lenger. Labyrinten manglet ikke sin Ariadne, og veien inn i den førte over Bendlerbroen, med den smekre hvelvingen som kom til å bli min første åsside. Målet lå ikke langt fra dens fot: Friedrich Wilhelm og dronning Luise. På sine runde sokler raget de opp fra bedene som om de var trollbundet av de magiske kurvene et vannløp tegnet foran dem i sanden. Fremfor å henvende meg til herskerne, foretrakk jeg soklene deres, siden det som foregikk der, lå nærmere i rommet, selv om sammenhengen var uklar. At det var noe spesielt med denne labyrinten, oppdaget jeg fra første stund på den brede og banale plassen, som ikke røpet noen ting om at her, bare noen få skritt fra drosjenes og vognenes paradegate, ligger den besynderligste delen av parken og sover. "

W. Benjamin