lørdag 24. april 2010

Gjennom nåløyet

To uker siden flyulykken der Polens president og store deler av den polske regjeringen dør. På vei til Katyń. Skjebnen som igjen på russisk jord innhenter det polske folk, "den polske nasjonens beste sønner og døtre" faller ned fra himmelen, brenner opp. Ironien, det bitre, uvirkelige ved det hele. En følelse av at de er rammet enda en gang, med alt det tragiske, patetiske en slik påstand innebærer. Følelsen som får meg til å forstå mitt eget mørke. Den østeuropeiske fatalismen, den som begynte å komme til overflaten ved Checkpoint Charlie: erkjennelsen av at dette er min historie. Følelsen av å ha sneket meg gjennom et nåløye, en kvalmende uvilje til å se det eksotiske ved dette. For det er en del av meg, selv om mange vil påpeke at mine barneår er tettere forbundet med snølykter og midnattssol. Men ansikt til ansikt med tragedien går likevel polskheten gjennom meg, gjennom marg og bein. Den sorte fascinasjonen med undergangen som aldri synes å forlate denne nasjonen. Og storheten, viktigheten i det tragiske. For jeg går med åpne øyne inn i fellen Gombrowicz advarte mot. Den polske form, som jeg er heldig nok til å ha som en struktur heller enn en begrensning, en ekstra dimensjon og dybde ved min identitet. Og for å unnskylde, setter jeg (som W.Gombrowicz i Kosmos) alt i forbindelse med alt. For jeg må tro at det er en mening, at tragedien er en åpning mot noe større.

1 kommentar:

  1. Veldig fint skrevet. Samme tanker/følelser her inne. p.

    SvarSlett