De siste månedene hadde hun følt at livet forsøkte å gi henne små advarsler, små puff i siden. Den døde fuglen i gresset, uten hode, med åpnet mage, en påminnelse om at hun var i ferd med å forsvinne i selvopptatthetens spiral. Men de andre var akkurat som henne, radmagre tenåringer som allerede hadde gitt opp det virkelige liv og var fast bestemt på å leve her, på den andre siden av speilet, der alt var omvendt, der det virkelige syntes uvirkelig og det uviktige var det eneste av noen som helst betydning.
Hun ante ikke, kunne ikke sette fingeren på når det hadde begynt, når hennes ytre og kropp ble det aller viktigste, når hun plutselig befant seg helt alene med sin utilstrekkelighet, svimmel og kvalm av smerte, ute av stand til å se klart.
Speilbildet var det eneste sanne og betydningsfulle. Hun var på leting etter å såre seg selv, finne den perfekte smerten. Det eneste som gav lindring var timene i teatret, bak scenen, i vingene, der alt var sort og varmt, der scenelysene varmet håret hennes og fikk det til å se ut som gull.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar