Hvem er hun egentlig, denne sylfiden? En ånd, en alv, en fe? Et sted mellom det uskyldige og det farlige, det eteriske og det forførende, romantikkens perfekte uttrykk. Hun har vinger. Hun bruker dem og sin gratie til å frata dødelige menn et liv i trygghet, gjør det umulig for dem å velge normaliteten, hverdagen, det jordnære. Og så dør hun, slik at de taper alt. "The Beautiful Danger"
Blant de romantiske ballettene kroner La Sylphide og Giselle, med sine mørke og mystiske plots, "the edge of morbidity, the hallucinatory visions, misty female sensuality". Med galskapen som en naturlig følge av den umulige motsetningen mellom kropp og ånd, den intense trangen til å fortsette å danse, helt uavhengig av konsekvensene. Kunstens seier over livet.
Ballettens første storhetstid, med ballerinaer lette som luft, likevel helt fratatt det atletiske og anorektiske. De tynne ble latterliggjort og hånet: "she wasn't even substantial enough to play the part of a shadow". Danseren som ånd og som kvinne, det feminines seier i teatret, kvinnelighet som nærmet seg guddommelighet, ballerinaen som borgerskapets rockestjerne. I evig bevegelse, med en rastløshet som kunne tolkes som flukt fra virkeligheten og en ustanselig søken etter det som var på den andre siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar