lørdag 5. september 2009

Septemberdans

Dead to the world
"Dans dans dans". Haruki Murakamis romaner er min første assosiasjon. Det er noe som duver i bakgrunnen uten å komme helt til syne, noen gang. Det infantile, leken som skjuler en uro. Men det er fortsatt en lek og ikke et spill. Relasjonene kommer sammen og oppløses uten at det får noen konsekvenser. Kanskje nettopp det uforpliktende, det løse er det som sterkest peker på barndommen. De leker ved siden av hverandre like lett som de leker med hverandre. Og de venter. Venter på å bli voksne, på å oppfylle sitt potensial som fremdeles er så stort. Derfor blir det aldri trist, uroen er fortsatt full av håp. Den skyldes at mulighetene er for mange, ikke for få.

Partita
Her er det renhet og modenhet i både linjene og formen. Til og med i fargene, som er nedtonede, rolige, klare. Kanskje fordi jeg nettopp har sett noe som føles som barndom er det voksenheten som er min første tanke. Det å gå sammen, fordi vi plutselig alle befinner oss på en linje, der vi av og til er en del av linjen, og av og til tvunget til å gå ut av den, med en partner, med en venn, med en elsker. Vi må bryte ut, men vi må også komme tilbake. For vi er alle på vei til det samme stedet. Den eneste forskjellen er stasjonene vi er innom på veien, og hvordan vi responderer på det vi møter. Og alt forsterkes av Bach: det repetitive, drivende, som man ikke kan bryte ut av eller stanse. Et visst vemod, et vakkert alvor.

Nucleus
Jeg kan være enig i at dette er mye. Piaf, Mozart, Wagner og Vivaldi, Mon Dieu og Agnus Dei. Men samtidig kommer det vel helt an på hva man vil fortelle. Og hvorfor er det ikke lenger lov å prøve å fortelle alt?

Danserne er sårbare når de ikke lenger har en perfekt form å forholde seg til, de blir mennesker i stedet for porselensdukker, og bare det er jo en slags lettelse. Den store sofaen billedliggjør gjenstandenes dominans i våre liv, inventarets seier over relasjonene. Og så kommer de rullende: den frenetiske støvtørkingen, den ødipale kontakten mellom mor og sønn, sakraliseringen og seksualiseringen av kvinnekroppen, og selvfølgelig uskylden, noe nakent og opprinnelig luskende i bakgrunnen. Og ja, det er mye. Elskerinnen i den røde kjolen, vannet fra taket som på en gang blir en frigjøring og en oppvåkning, forsoningen som uttrykkes i båndene som helt fysisk knyttes mellom danserne, bånd som gir rom til den enkelte, som forankrer uten å fengsle.

Inntrykket jeg sitter igjen med er kanskje en klisjé: umuligheten og nødvendigheten av å fortelle. Trangen til å formidle det som har gjort inntrykk, som man vet aldri kan få en form som lykkes. Jeg forstår og blir rørt av den indre nødvendigheten i det å prøve. Nettopp derfor er det en forløsning i selve forsøket, uavhengig av om det lykkes eller ikke. Sometimes more is more.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar