torsdag 10. september 2009

Atlantis (3)

Øya kan ikke være stor. Eller kanskje den er det. Og kanskje er jeg ikke her i det hele tatt, og kanskje er det her jeg har vært hele mitt liv. For sannheten er ikke tilgjengelig i fulle drag, ensomheten er alltid til stede, i alt det vi deler og alt vi tror vi har. Til slutt er det bare oss, en eksistens som spør og spør og spør, som luker ut mening og krever tålmodighet.

Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig. For hver lukt og hver tone, for hver minste berøring. For uavsluttede reiser og halvåpne vinduer, for smaken av mandariner og skitne trappeoppganger, for søndager og tirsdager, for hver mai og september. For paljetter, diamanter, fløyel og fjær. For skulpturen som på avstand så ut som en engel, men som – når man kom nærmere – avslørte sin dype, sanne menneskelighet.


De kommer og henter meg neste dag. Bølgene slår mot den lille båten, det er mørkt når vi forlater øya. Himmelen er skinnende og stor, en svulmende kuppel av fred, sorg og forsoning, et teppe som brer seg over mitt kalde indre, dekker og tildekker, gir en slags ro.

Nå er vi der snart.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar