Gardinene blafrer og avslører et landskap uten lyte, et landskap så ulikt meg selv. Jeg er ved havet, en hvit strand strekker seg så langt øynene rekker. Rett under meg er det en hage og et basseng, mennesker ligger på solstolene, alle har oransje håndklær. Jeg er på et hotell.
Nøkkelkortet ligger på nattbordet, heten slår mot meg i det jeg går ut. Jeg springer gjennom de brede gangene og den tomme lobbyen, ser ikke mannen med lasset av kofferter før jeg nesten river ham over ende. Koffertstabelen vaier faretruende, han bukker dypt og hvisker ”Gracias”. Hans rygg er krumbøyd og han puster tungt, jeg står med ryggen mot den hvite murveggen og kjenner tårene presse på.
Det tar tre minutter å gå til havet. Bølgene roper med stadig stigende intensitet, stranden er full av solbrente menn som prøver å selge meg ting. Jeg kjøper en stråhatt for å bli kvitt dem. Fargene er intense, satt sammen i sammenhenger som aldri ville falle meg inn, men som her på en merkelig måte fungerer. Jeg setter meg ned under en palme, brisen kjærtegner toppen av treet. Et spisst blad berører det andre som igjen berører det tredje, og slik fortsetter de, i en dominospill-lignende rytme, eller som et forsøk på å etterligne bølgenes bevegelser.
Solnedgangen kommer altfor raskt og minner om et maleri av Turner, alle disse dagene i galleriet har fått meg til å glemme at verdens største utstilling foregår hver kveld på et helt annet lerret. Jeg har lyst til å klappe når den brennende kulen forsvinner, venter halvveis på å se den sprette opp fra horisonten som fra vingene for å ta en siste applaus. Pelikanene flyr lavt over vannet for å sluke sølvfisker, letter tyngre og tyngre etter hver vellykkede fangst. Over hodet mitt begynner Venus å brenne på en fortsatt lyseblå himmel, enda lengre bort er det en omvendt måne som jeg så vidt skimter gjennom stråhatten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar