mandag 8. oktober 2012

Can you hear the drums Fernando?

Fernando de Noronha. Det var kanskje ikke akkurat denne Fernando Abba skrev sang om den gangen, men jeg må likevel få utbryte: For et sted! Jeg må innrømme at jeg var skeptisk da the hubby etter sin andre caipirinha på en av Ipanemas mange barer ytret et håp om at denne øya 350 kilometer utenfor nordøst-kysten av Brasil var et slags paradis på jord, men etter mindre enn et døgn var jeg solgt. Her er det vel på sin plass med en liten unnskyldning for at jeg noen dager igjen har forsvunnet fra cyberspace, for noe denne lille perlen ikke hadde, var stødig internettforbindelse. Til gjengjeld hadde den noen helt fantastiske strender (kritthvit, silkemyk sand, asurblått, virkelig asurblått, krystallklart vann, en svimlende horisontlinje så langt øyet kan se, og Atlanteren som dundret inn uten stans). I tillegg til dette har øya et dramatisk landskap, med en stor monolitt-klippe av en stein som troner over det hele (blanding av et romskip, en Vogoner fra Hitchhiker's Guide [for de som fortsatt ikke har lest den: de ekstremt stygge vesenene som Arthur og Ford Prefect haiker med aller først, som ELSKER å plage publikum med sine endeløse diktopplesninger] og et vaskeekte norsk troll) og et yrende dyreliv. Vi bodde på en liten pousada, som er det lokale hotell/motell/ B&B-konseptet med delfiner i stedet for stjerner, deilig, avslappende stemning med kaktuser (eller er det «kakti» i flertall?), hengekøye, palmesus og muligheter for små, søte firfisler på badet. Med ettermiddagskaffe med noe attåt hver dag klokken fem. For et liv! Følg med, følg med, kjære lesere, jeg kan love flere innlegg om livet på øya raskere enn dere klarer å si «praia da cacimba do padre fernando de noronha», og enn så lenge får dere kose dere med noen bilder!  

 Kveldsbølgene renner inn i strandbaren på Praia de Cachorro (som betyr hundestranden, og der det, som navnet tilsier, var veldig mange store og små, litt småslitne og sjaskete, men svært så vennlige hunder, altså «cachorros»).
 Et eksempel på litt lokal skilpaddekunst, med en noe desperat skilpadde. 
 En tidlig morgenstund etter et varmt regnskyll på Praia de Meio. 
 Vogoneren / Trollet i all sin prakt.
Praia de Conceicão i noe dramatisk vær.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar