Jepp, kjære lesere, og denne gangen er det faktisk sant, det er akkurat det jeg har bedrevet de siste dagene med. Og jeg kan nå til min store glede bekrefte at dette er dansen over alle danser, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle den «dansen i mitt liv» (selvfølgelig ved siden av balletten, som jo alltid vil ha en meget spesiell plass i mitt hjerte).
Vi har altså hatt en privat tangotime med Rebecca, en petit tangodame vi først så danse på Plaza Dorrego i San Telmo sammen med den like skjønne Bernie, og som jeg falt for umiddelbart (altså Rebecca, og ikke Bernie: skjør, søt, har gått på Royal [as in Royal Ballet School], med andre ord en beslektet sjel). Og, etter min mening, en meget god tangolærer. Hun snakket et dansespråk som gikk rett hjem hos undertegnede, om connection mellom partnere, om å nyte de glidende øyeblikkene der vekten forflyttes, om pust, oppmerksomhet, nærvær og følelse, og om at kroppen innerst inne vet hva den skal gjøre. Vi lærte tre forskjellige armposisjoner, å gli majestetisk bortover gulvet på i alle fall to ulike måter, og vi har også gjort noen forsøk på å skifte retning og snu.
Men det viktigste er at jeg etter denne 90-minutters seansen føler dette snevet av tango ha blitt plantet i kroppen min, jeg kjenner den bruse i blodet og smake søtere enn den søteste dulce de leche, og jeg blir mer og mer sikker på at i denne dansen ligger løsningen, at dette er svaret på det evinnelige spørsmålet om meningen med livet, universet og alt det andre.
Eller i det minste svaret på hvordan lykkes med og i en relasjon. For det dette egentlig handler om (slik jeg har forstått det så langt) er det å stole nok på partneren til å lene seg mot ham, så mye at man nesten er off-balance, men likevel står på egne bein (men bare såvidt), å ha nok is i magen til å vente med å ta et eneste skritt før han beveger seg, men heller ikke henge et sekund etter, bare være fullstendig oppmerksom på den andres pust og det minste vektskifte, lese de små signalene man egentlig ikke kan lese, men bare fornemmer, være fullstendig oppmerksom på den andre, og samtidig utnytte alle mulighetene hans bevegelser gir deg, men uten å noen gang overskride rammene for dansen. Er ikke dette oppskriften på et lykkelig ekteskap, så vet ikke jeg.
Jeg vet ikke, kanskje det også er denne nærmest ruslignende følelsen av å være en del av noe som tilsynelatende initieres og styres av noen andre, men som samtidig er helt fullstendig avhengig av din bevegelse og ditt svar, denne balansen mellom det å vente og handle, timingen og vissheten om når man skal gjøre noe, og når man skal avvente, eller la det være. Jeg er i alle fall fortryllet og henført av de (foreløpig) ytterst få øyeblikkene av flyt, da jeg trodde at jeg kunne kjenne den virkelige tangoen i kroppen, og klarer nesten ikke å vente på fortsettelsen.
Vi har altså hatt en privat tangotime med Rebecca, en petit tangodame vi først så danse på Plaza Dorrego i San Telmo sammen med den like skjønne Bernie, og som jeg falt for umiddelbart (altså Rebecca, og ikke Bernie: skjør, søt, har gått på Royal [as in Royal Ballet School], med andre ord en beslektet sjel). Og, etter min mening, en meget god tangolærer. Hun snakket et dansespråk som gikk rett hjem hos undertegnede, om connection mellom partnere, om å nyte de glidende øyeblikkene der vekten forflyttes, om pust, oppmerksomhet, nærvær og følelse, og om at kroppen innerst inne vet hva den skal gjøre. Vi lærte tre forskjellige armposisjoner, å gli majestetisk bortover gulvet på i alle fall to ulike måter, og vi har også gjort noen forsøk på å skifte retning og snu.
Men det viktigste er at jeg etter denne 90-minutters seansen føler dette snevet av tango ha blitt plantet i kroppen min, jeg kjenner den bruse i blodet og smake søtere enn den søteste dulce de leche, og jeg blir mer og mer sikker på at i denne dansen ligger løsningen, at dette er svaret på det evinnelige spørsmålet om meningen med livet, universet og alt det andre.
Eller i det minste svaret på hvordan lykkes med og i en relasjon. For det dette egentlig handler om (slik jeg har forstått det så langt) er det å stole nok på partneren til å lene seg mot ham, så mye at man nesten er off-balance, men likevel står på egne bein (men bare såvidt), å ha nok is i magen til å vente med å ta et eneste skritt før han beveger seg, men heller ikke henge et sekund etter, bare være fullstendig oppmerksom på den andres pust og det minste vektskifte, lese de små signalene man egentlig ikke kan lese, men bare fornemmer, være fullstendig oppmerksom på den andre, og samtidig utnytte alle mulighetene hans bevegelser gir deg, men uten å noen gang overskride rammene for dansen. Er ikke dette oppskriften på et lykkelig ekteskap, så vet ikke jeg.
Jeg vet ikke, kanskje det også er denne nærmest ruslignende følelsen av å være en del av noe som tilsynelatende initieres og styres av noen andre, men som samtidig er helt fullstendig avhengig av din bevegelse og ditt svar, denne balansen mellom det å vente og handle, timingen og vissheten om når man skal gjøre noe, og når man skal avvente, eller la det være. Jeg er i alle fall fortryllet og henført av de (foreløpig) ytterst få øyeblikkene av flyt, da jeg trodde at jeg kunne kjenne den virkelige tangoen i kroppen, og klarer nesten ikke å vente på fortsettelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar