Ja, da har vi lagt årets Mesteraften bak oss, og jeg må si at jeg er meget fornøyd med Giljanes siste mesteraften, og veldig spent på hva Ingrid kommer til å følge opp med etter dette. I år ble det altså satset på en helaften med Lightfoot og León, the wonderboy- and girl i danseverdenen anno 2012, elever og arvtakere av den store Kylian. Og de skuffet absolutt ikke i denne triple bill'en, som bestod av Safe as Houses, Shoot the Moon og Same Difference.
Safe as Houses er musikkmessig (til min store glede) en aldri så liten Bach-bonanza, her kjører de på med suite i C-moll, konsert for 4 cembali i a-moll, Brandenburgkonsert nr. 3 og mange andre godsaker, og ikke overraskende mener jeg at dette stykket handler om livet, universet og alt det andre (men det kan selvfølgelig også bare skyldes Bach, denne musikken som bare går og går og går, like there's no tomorrow). Uansett, Maiko, spiderman-aktige Ole-Willy Falkhaugen og Philip Currell er svartkledde demiurger som begynner og avslutter hele showet, og de hvitkledde, hoppende og sprettende alvene som danser rundt i midten av stykket tolker jeg som menneskene, som, ja nettopp, hopper og spretter intetanende rundt, lykkelig uvitende om at de hvert øyeblikk kan bli tilintetgjort av en stor hvit vegg (dette er ikke en metafor, det er faktisk en stor hvit vegg som går rundt og rundt på scenen) og her åpner det seg jo et hav av assosiasjoner, de litt banale «møte veggen», «med ryggen mot veggen», men også veggen som en mur mellom de sorte og de hvite (det gode og det onde, kanskje i oss selv?), og veggen som en klokkeviser som nådeløst går og går og går, som livet, som Bach, som ... ja, you get my point.
Jeg kommer ikke til å si noe om Shoot the Moon, annet enn at det fortsatt kroner rett der oppe, selvfølgelig sammen med Duatos White Darkness, når det kommer til mine favorittstykker. Same Difference er derimot supersært. Det byr imidlertid på et meget hyggelig gjensyn med Richard Suttie som The one who isn't, en herlig Kristian Alm som El Soldado (Alm gjør forresten igjen en helt strålende figur i Shoot the Moon, og hans svev ut av vinduet er intet mindre enn et episk øyeblikk i balletthistorien), og kjekkasen Andreas Heise som Le Poete (jeg bare digger den fyren!). Jeg må si at denne koreografien gjør et meget respektabelt forsøk på å si noe universelt om skaperprosessen, fiksjon vs virkelighet og det å være kunstner, i tillegg til å ha meget kule sekvenser med trapperulling i høhælte sko. Dessverre er det litt for mye støy, både scenografisk og bokstavelig, til at det skal fange meg helt. Men alt i alt, meget bra helaften, og anbefales på det sterkeste.
Safe as Houses er musikkmessig (til min store glede) en aldri så liten Bach-bonanza, her kjører de på med suite i C-moll, konsert for 4 cembali i a-moll, Brandenburgkonsert nr. 3 og mange andre godsaker, og ikke overraskende mener jeg at dette stykket handler om livet, universet og alt det andre (men det kan selvfølgelig også bare skyldes Bach, denne musikken som bare går og går og går, like there's no tomorrow). Uansett, Maiko, spiderman-aktige Ole-Willy Falkhaugen og Philip Currell er svartkledde demiurger som begynner og avslutter hele showet, og de hvitkledde, hoppende og sprettende alvene som danser rundt i midten av stykket tolker jeg som menneskene, som, ja nettopp, hopper og spretter intetanende rundt, lykkelig uvitende om at de hvert øyeblikk kan bli tilintetgjort av en stor hvit vegg (dette er ikke en metafor, det er faktisk en stor hvit vegg som går rundt og rundt på scenen) og her åpner det seg jo et hav av assosiasjoner, de litt banale «møte veggen», «med ryggen mot veggen», men også veggen som en mur mellom de sorte og de hvite (det gode og det onde, kanskje i oss selv?), og veggen som en klokkeviser som nådeløst går og går og går, som livet, som Bach, som ... ja, you get my point.
Jeg kommer ikke til å si noe om Shoot the Moon, annet enn at det fortsatt kroner rett der oppe, selvfølgelig sammen med Duatos White Darkness, når det kommer til mine favorittstykker. Same Difference er derimot supersært. Det byr imidlertid på et meget hyggelig gjensyn med Richard Suttie som The one who isn't, en herlig Kristian Alm som El Soldado (Alm gjør forresten igjen en helt strålende figur i Shoot the Moon, og hans svev ut av vinduet er intet mindre enn et episk øyeblikk i balletthistorien), og kjekkasen Andreas Heise som Le Poete (jeg bare digger den fyren!). Jeg må si at denne koreografien gjør et meget respektabelt forsøk på å si noe universelt om skaperprosessen, fiksjon vs virkelighet og det å være kunstner, i tillegg til å ha meget kule sekvenser med trapperulling i høhælte sko. Dessverre er det litt for mye støy, både scenografisk og bokstavelig, til at det skal fange meg helt. Men alt i alt, meget bra helaften, og anbefales på det sterkeste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar