Bare et par ord om Titanic. De aller fleste har vel fått det med seg at på søndag var det altså hundre år siden skipet som ikke kunne synke likevel sank, og jeg må si at jeg kjenner den gode, gamle Titanic-fascinasjonen komme over meg igjen. Vi har vel alle grått oss gjennom Cameron-filmen, mens vi dypt og inderlig ønsket at det var vi som kjente Leos armer rundt våre sjalbekledde skuldre, og de fleste av oss har vel også stått i baugen (for det er det den fremste delen på skipet heter, ikke sant? Nå setter vel the hubby kaffen i halsen med tanke på seilkurset han sponset i sommer, men jeg kan trøste ham med at jeg fortsatt er en racer på pålestikk) på diverse ferger og hurtigruter og gaulet «I'm the queen of the world» av våre lungers fulle kraft, men det er likevel ikke den gode gamle filmatiseringen som opptar meg nå. På lørdagskvelden sendte nemlig NRK en britisk film ved navn Titanic, som var såpass bra at jeg holdt meg våken til halv to om natten, og faktisk felte en tåre eller to. (Det er litt pinlig å innrømme dette, men jeg tror at den egentlige grunnen til at jeg holdt meg våken var at jeg innerst inne håpet på at det skulle gå bra denne gangen, og at Titanic ikke skulle gå ned)
Historien er jo den samme, og (surprise, surprise!) skipet går ned på slutten. Skipet går faktisk ned allerede etter en time, men da gjør filmen et snedig lite krumspring, og vi går tilbake til tiden før skipet forlot havn, og får sjansen til å bli bedre kjent med de viktigste karakterene, som så selvfølgelig drukner, eller i beste fall blir ødelagt for livet ettersom deres kjære drukner, i filmens siste time. Men jeg liker det, liker også at filmen poengterer den kanskje litt rustne og klisjéaktige sannheten om at det er de små tingene som kan redde liv, og om at de slemme egentlig er de snilleste når alt kommer til alt, og jeg liker virkelig godt den kjekke russiske gangsteren Peter the Painter, som selvfølgelig viser seg å være den edleste av dem alle. Så uten å røpe for mye (men jeg gjentar, skipet synker, so don't get your hopes up), anbefaler jeg denne versjonen, ikke i stedet, men som et tillegg til Camerons meget hederlige forsøk, som vel nå er ute i 3D, for de som liker denslags. Og for de mer kultiverte av dere anbefaler jeg denne leselisten fra Quite Continental, med linker til noen kule tekster og ikke minst fantastiske bilder fra superskipet.
Historien er jo den samme, og (surprise, surprise!) skipet går ned på slutten. Skipet går faktisk ned allerede etter en time, men da gjør filmen et snedig lite krumspring, og vi går tilbake til tiden før skipet forlot havn, og får sjansen til å bli bedre kjent med de viktigste karakterene, som så selvfølgelig drukner, eller i beste fall blir ødelagt for livet ettersom deres kjære drukner, i filmens siste time. Men jeg liker det, liker også at filmen poengterer den kanskje litt rustne og klisjéaktige sannheten om at det er de små tingene som kan redde liv, og om at de slemme egentlig er de snilleste når alt kommer til alt, og jeg liker virkelig godt den kjekke russiske gangsteren Peter the Painter, som selvfølgelig viser seg å være den edleste av dem alle. Så uten å røpe for mye (men jeg gjentar, skipet synker, so don't get your hopes up), anbefaler jeg denne versjonen, ikke i stedet, men som et tillegg til Camerons meget hederlige forsøk, som vel nå er ute i 3D, for de som liker denslags. Og for de mer kultiverte av dere anbefaler jeg denne leselisten fra Quite Continental, med linker til noen kule tekster og ikke minst fantastiske bilder fra superskipet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar